Ærlighet rundt bloggen. Vi prøver igjen!

Jeg kom til å tenke på hvorfor jeg skrev mitt første blogginnlegg for akkuratt 4 år siden fra Rikshospitalet. Jeg hadde født Levi noen timer tidligere og han hadde blitt flyttet direkte opp til intensivavdelingen. Jeg ble plassert på barsel, på et rom, med en stor pumpemaskin. Ikke skjønte jeg hvordan jeg skrudde maskinen på, og om jeg husker riktig tullet jeg mye frem og tilbake med disse såkalte koppene som skal pumpe ut melk. Jeg fikk break down – rett og slett fordi jeg følte meg dum som ikke klarte å sette på en pumpemaskin. Hvor vanskelig kunne det være liksom?! Jeg sitter på telefonen og scroller mens tårene triller da en jordmor banker på døren og ser meg sitte der i kroken. “Lille venn..”, sier hun. “Det er ikke så lett å ikke kunne få ha sønnen sin på brystet nå. Jeg skjønner deg godt.. Når legene er klare kan vi trille deg opp til han. Dette går så fint så.” “Det går ikke fint!”, svarer jeg og tørker tårene. “Fint er det absolutt ikke. Sønnen min er fra meg for å få oksygen, dét er det som er fint! Det som ikke er fint, er denne dritt maskinen her. Jeg vet ikke engang hvordan den funker og dere bare sender den til meg på rommet og sier” god pumping”. Jeg vet ikke hvordan jeg pumper engang!” sier jeg. Jeg husker det ble stille.. Så ser vi på hverandre en stund og bryter ut i latter begge to. Vi lo lenge, før hun satt seg ned med meg og veiledet meg gjennom bruk og rengjøring av en pumpemaskin. Og der.. Mens jeg ble sittende der og oppleve mestring av pumpa, bestemte jeg meg for å lage blogg

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg skjønte at jeg måtte dele ting. Og jeg var ikke redd for hva andre ville tenke om meg. Jeg ville dele alt, – og mye ble delt. Jeg delte videoer hvor Kim og jeg ga han medisiner, jeg delte litt av hverdagen vår med en da alvorlig syk sønn, jeg delte tanker og følelser rundt hjerteoperasjonen og jeg delte noen innlegg og videoer smått fra tiden etter. Det er veldig ærlig og sårbart og dele dette over internett, men jeg ville at dere skulle se hvordan livet egentlig var for oss. Og jammen likte dere det. Dere virket jo ivrige på å se mer av Levi til og med.
Og der sluttet jeg å blogge. Helt plutselig. Jeg prøvde å holde bloggen vedlike ved å poste noe her og der innimellom, men jeg merket på statistikken at dere ville se mer. Og det gjorde meg så glad, men samtidig slet jeg personlig. Jeg slet med redsel for at jeg ikke var en god nok mor, press om å skrive følte jeg mye på (selvom presset egentlig kom fra meg selv), jeg fikk lange mailer fra foreldre som fortalte om lignende situasjoner de stod i osv – og selv visste jeg ikke hva jeg skulle svare dem! Jeg fikk panikk og trodde at disse foreldrene ville at jeg skulle komme med tips for eksempel, noe jeg gjerne ville gjøre, men jeg var usikker på meg selv som mor i den forstand at jeg ikke visste om de eteriske oljene jeg bruker på levi når han er forkjølet f.eks, er de riktige oljene å bruke på deres barn. Altså typ sånne eksempler gjorde meg så usikker. Jeg følte at jeg ble en “down syndrom mamma” for noen lesere, i en selv ganske ny og sårbar situasjon. Ikke hadde jeg anelse om noe rundt downs syndrom. Jeg ble også mer usikker på meg selv som mor, fordi jeg søkte, scrollet og lese om ALT du kan tenke deg innen helse. Plutselig var jeg redd for at han kunne ha noe med lungene fordi han pustet så rart, han sov dårlig fra starten og jeg var sikker på at han kom til å dø mens han sov. Disse ærlige tankene jeg deler med dere nå, var det jeg tenkte da. Og da var det så vanskelig å skulle gi tips og triks til andre foreldre. Jeg var i en mind-set jeg velger å kalle manisk.

I denne perioden bestemte Kim og jeg oss for å gjøre det slutt også. Det ville jeg ikke blogge om, fordi familiedrømmen min var knust og jeg var bitter og sint for mye. Nå er vi venner og begge har en veldig god og trygg relasjon med Levi. Vi kan være uenige, men dette er små ting som ikke skal ha noenting å si for vår familierelasjon – eller kjærligheten og intensjonen vår for Levi, for den saks skyld. Jeg har hovedansvaret for Levi alene og jeg har fått litt hjelp av pappa til å kjøpe ut Kim av leiligheten. Dette gjorde at jeg ble trygg og lykkelig, for jeg vil virkelig bo i denne leiligheten. Her ble levi til, på en overmadrass med pappesker. Jeg ble gravid den første natten vi fikk nøklene i denne leiligheten. I denne leiligheten har jeg malt barnerom, fikset og ordnet til den store gullmedalje. Leiligheten er en stor boltreplass for Levi. Noe som gjør at han får gått i trapper (med tanke på trening i hverdagen) og vi kan sitte ute og leke på vår store veranda. I denne leiligheten skjer mye i livet til levi. Kim kommer på besøk ofte, så Levi har ikke merket at vi ikke er sammen lenger. Og det er sånn vi har valgt å løse det, og det er fint for nå.

Folk rundt meg har spurt om jeg vil revurdere hele bloggingen fordi jeg legger ut bilder av sønnen min på det åpne Internett. Og jeg har revurdert det ofte. Derfor har jeg ikke blogget heller. Men så kommer det tider der jeg er ekstra sliten, lei eller har et behov for å gråte, og ved å dele slikt med dere, gjør at jeg også kan få tips. (tusen takk til den søte leseren som nevnte “malaci” når jeg var redd for lungene hans i et innlegg. Det er malaci han har.)

Så jeg avslutter dette lange innlegget med å si takk til deg som vil følge med på oss. Levi har blitt 4 år og er ganske bestemt, derfor kommer jeg til å filme han når han har lyst til det. Ellers kan jeg vise litt av livet vårt både her på bloggen og litt i videoformat. Jeg elsker å redigere filmer, og jeg sitter hver eneste kveld og øver meg. Jeg har også kjøpt meg et mindre kamera å vlogge med, slik at det er lettere å ta dere med på all sprell vi gjør i og utenfor leiligheten. Men husk: å redigere film tar tid. Profesjonelle vloggere sender filmene sine til redigering som andre personer redigerer for dem. Jeg er absolutt ingen profesjonell vlogger og vil gjøre alt selv. Ingen filter, ingen juks. Denne bloggen er en blogg om å være mamma. Med en sønn som har litt ekstra behov. 🥰