Mamsen min

Kjære mammaen min. Du som alltid er der. Du som er alltid tar opp telefonen når jeg ringer. Du ja. 

Etter jeg selv ble mor, kan et snev av dårlig samvittighet komme over meg når jeg tenker over hvor flink du har vært med oss. Du har strevd hele livet, for å gi broren min og meg alt vi trenger og mer. Vi har kommet først i rekken, med skole og jobb i tillegg. Da pappa ikke var nykter, og du fikk dagene til å gå rundt likevel. Selvom du sikkert var så sliten at du nesten ikke orket mer, husker jeg en barndom fylt med latter, middager på bordet, sommerferier med mommo til Spania.. En kjærlighetsfull og god mor med klemmer og trygghet i fleng. Jeg kan med hånden på hjertet si at barndommen min var perfekt. Mye hadde sikkert med miljøet i borettslaget (går´n) men det hadde også med alt du var og ikke var. Du trengte aldri å gi middagsordre fra trappa, for vi kom alltid løpende inn da vi visste det var tid for å spise. Du var aldri en av de foreldrene som sa at jeg ikke fikk være med «den» klassekompisen, eller «den» klassekompisen fordi de hadde dårlig innflytelse. Du lot meg leve, ta valg, akseptere forskjellige mennesker og velge hvem jeg ville omgås deretter. Det er sikkert derfor leiligheten vår alltid hadde åpen dør, for mennesker og venner kunne komme og gå slik de ville, for sånn mamma var du – den som ikke brydde seg så mye om hva alle andre hadde eller gjorde. Du gjorde det beste du kunne utifra omstendighetene dine, og resultatet ble en hel bunke gode og trygge minner. 

Til og med når lillebror og jeg kranglet og slåss i baksetet, klarte du å finne en måte å håndtere det på. Jeg følte alltid jeg fikk skylda, noe jeg har vært bitter på lenge (hehe), men jeg forstår mye mer nå. Jeg er 5 år eldre enn broren min, og å krangle med en 3-åring og fortelle han at foreldrene hans egentlig kommer fra Ghana, er rett og slett dårlig gjort. Han kunne begynne å hylgråte i bilen mens jeg satt og lo av han. Akkurat dér forstår jeg at jeg måtte ta på meg skylda. Men prøv og legg skylden på MEG da, en dramatisk 8-åring som ønsket oppmerksomhet så fort jeg åpnet øya. Du må vel ha hatt noen dager hvor du ville legge deg under dyna og skrike? 

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Du er en av de nærmeste menneskene i livet mitt, og du er den nærmeste og viktigste personen jeg kan relatere meg til når det kommer til å ha et barn som er sykt også. Det er en gave for meg, å kunne snakke med noen som jeg verdsetter så høyt, og som samtidig kan forstå akkurat hvordan jeg har det. Tante-Monica sier jeg er så lik deg da du ble mamma som 20-åring, og jeg blir glad når hun sier det. Hvis jeg kan gi Levi den barndommen jeg hadde, har jeg gjort det. Da har jeg klart det. 

Med astma på oss begge, utallige luftveisinfeksjoner og andre utfordringer helsemessig, kan jeg nå forstå hvorfor du i senere perioder er sliten. Når man jobber som en maskin for å gå hjulene rundt, vil det kanskje være rart når vi flakser ut døren og har blitt myndige selv. Ingen takk for noen ting. Jeg vet du ikke tenker over det, men jeg vil si takk til deg. Takk for alt du har gjort for oss. Takk for alt du gjør for oss. Du bygde grunnmuren, og den er drit faen meg solid. Hvordan hadde jeg klart å stå i alt jeg har stått i det siste året, hvis du ikke hadde lært meg hvordan? Å tørre, å håpe, å roe ned, å finne styrke når alt føles håpløst. Når lillebror fikk hjernehinnebetennelse også. 3 år gammel. Og du får beskjed om at han kanskje ikke overlever natta, mens jeg flakser rundt i sykehus gangene for å finne meg venner. Jeg fikk en venn, husker du? Hun som hadde kreft. Vi spilte kort og jeg kjørte henne rundt i rullestol på kveldene. Hun hadde faktisk kreft, men for meg var det bare en sykdom. Akkurat som broren min også var syk. I mitt hodet var det morsomt å være på sykehus. Jeg fikk tross alt taxi til skolen og det var kult å skryte om i klassen. Nå som mor selv, skjønner jeg ikke hvordan du mestret. Jeg fatter ikke. 

Også har jeg alltid klagd til deg. Kan si at lillebroren min alltid er prioritert først. Dårlig gjort. Du gjør det beste du kan, for oss begge. Men jeg kan si med hånden på hjertet, at Levi alltid vil være spesiell for meg. Alltid vil jeg beskytte han litt ekstra. Ikke fordi han har down syndrom, men fordi han har vært hjertesyk. Å beskytte han vil være min første prioritet, og jeg vil tro at det å kjenne på følelser som å være redd for om han kommer til å overleve eller ikke, vil være med meg for alltid. Derfor skjønner jeg også mere nå. At de filletingene som å gi meg skylda, egentlig bare handlet om at jeg kunne sluttet å terge broren min med at foreldrene hans “egentlig satt i en stråhytte i Ghana.” Det foregikk viktigere og mer alvorlige ting i livet ditt på det tidspunktet. Jeg vil derfor takke deg for tålmodigheten din. 

Så får du ditt første barnebarn. Du var med da han kom til verden, du ble med han rett fra «meg» (bokstavelig talt) og opp på nyfødtavdelingen. Du knipset de første bildene av han. Du hjalp til med å mate mellom to trange stoler på en full avdeling. Du satt med Kim og meg og ventet da Levi ble hjerteoperert. Du roet meg ned da jeg skrek til legene i frustrasjon. Du ler til og med av hva jeg sa til dem i etterkant. Du spurte legene om spørsmål jeg hadde glemt. Du klarte å finne humor i en vanskelig situasjon. Jeg husker jeg var så forbanna på deg inni meg da du tok et bilde av Kim og meg mens vi satt og så ned på hver vår side av stolraden på Rikshospitalet. Vi hadde nettopp fått vite at barnet i magen hadde hjertefeil. Kim og jeg snakket ikke sammen.. Bare så ut. “Og du knipser et bilde av oss?!», tenker jeg. I dag ler jeg av bildet. Akkurat som du gjorde. For du visste, før meg, at Levi var Levi og at han ville være elsket uansett. Du så på Levi som en gave hele veien du mamma. Du fikk meg ned igjen på jorda, fordi du normaliserte det vi stod i, så godt det kunne la seg gjøre. 

Men jeg kan tenke meg du lå hjemme i sofaen og var redd. Redd for at datteren din ikke ville takle dette. Redd for at ditt første barnebarn var så alvorlig sykt at han ikke ville overleve. Du hadde sikkert tusenvis av følelser selv, men du prioriterte Kim og meg hele veien. Fordi du er verdens beste mamma. Alle disse egenskapene og minnene, gjør det til verdens beste mamma. 

Nå er du sliten. Og du trenger å ta vare på deg selv. Vi trenger å ta vare på deg. Du trenger energi. Det er greit å ikke alltid være tilgjengelig eller bekymre seg for barn og barnebarn. Det går akkurat som du sa det skulle gå etter at alle var i sorg, – det går bra. Levi har det bra, jeg har det bra og jobber med meg selv slik at jeg kan få det bedre, lillebror prøver så godt han kan – skole, jobb, trening. Alt du lærte oss, har gjort at vi fungerer i samfunnet, og det du ikke kan gjøre noe med, har vi tatt tak i selv. Fordi du også har lært oss å snakke med noen om man har behov for å få ut litt «dritt», som vi kaller det. Vi kan alle krangle som da vi var små fortsatt, men vi har kommet langt. Og vi kan bli ennå bedre. Ta vare på deg selv nå, mammaen min. Jeg gleder meg til du begynner å male bilder igjen – jeg vil nemlig ha en bestilling på rommet til Levi. Når Levi blir stor nok, skal jeg forklare han at bildene på rommet hans er malt av mommom. Da er du hos han hver natt, akkurat som du alltid er der for meg.

The Queen of all Queens needs a nap, og mamma… – det er helt greit.  

Jeg elsker deg.