Kjære lesere.
På søndag kom jeg hjem fra ‘sommerstugan’ som de så søtt kaller det i Sverige. Den er ikke større enn 45kvm, men den har alt vi trenger. Utedusj med varmt vann, sengeplasser til 8, hengekøyer, tv hvis man trenger det (skjer ikke så ofte at jeg ser på den faktisk, bortsett fra det kongelige bryllupet på lørdagen – jeg synes Meghan Markle var utrolig vakker❤)..
Jeg må si jeg er heldig som har mulighet til å reise til et sted som er omgitt av fuglekvitter, stillhet og et par steinkast ned til vannet. Men det beste av alt er at Levi har en hytte å vokse opp i fremover. Gleder meg til han løper rundt der, med badebasseng og hundene til mamma og Ove. Vi bor jo ganske så sentralt i Oslo by, og selvom jeg ikke lenger tenker over t-banen som suser forbi hvert kvarter, var det deilig å være på hytta og nesten høre mine egne tanker. Jeg trengte det også. Det er en lang kjøretur på 4 timer og hver gang jeg kjører nedover, er jeg oppgitt og teller minutter. Spesielt nå som jeg har en liten gutt i baksetet.. Men det er like befriende hver gang jeg kommer ned. Jeg dro nemlig for å flykte bort fra alt her hjemme, men jeg dro hjem igjen med litt ny innsikt. Familien min på hytta opplevde meg som stresset.. Ikke èn gang drakk jeg en øl i hengekøya og bare nøyt – selvom jeg hadde hjelp med Levi av både mamma, hennes mann og tante-Monica. Jeg skulle lage mat og rydde hver eneste gang Levi sov en liten time og ellers var jeg sliten og ville være for meg selv.
Etter et lite utbrudd fra min side hvor jeg pakket sakene mine og skulle reise derfra også, ringte jeg Kim for å ut frustrasjonen min. Han ba meg stoppe bilen og puste i ti minutter. Jeg gjorde som han sa, selvom jeg var sur for at han skulle bestemme over meg etter all frustrasjon og tristhet vi har vært igjennom. Jeg fikk et panikk anfall rett og slett, og skyldte på hele verden for hvordan jeg hadde det. Etter 10 minutter på en sidevei 1 time unna, snudde jeg. På veien tilbake var jeg like sur men mest redd, for at resten av familien på hytta skulle være sure på meg. Jeg sa unnskyld for oppførselen min og de godtok den. Vi pratet litt og jeg ble fortalt hvordan de rundt meg opplevde meg. Negative tanker, negativ holdning til ting, og om situasjoner i livet mitt som jeg kan klare å håndtere uten å flykte fra det.
Jeg ble på hytta. Jeg tok det til meg. Jeg tenkte over det. Jeg innså at det stemmer. Jeg så jo for meg frihet til å slappe av der nede, men jeg ødela den selv fordi jeg stresser for mye. Jeg stresser om alt. At Levi får kontrollene sine, at alt vi skal få gjort, blir gjort. Det er så mye som skal gjøres hele tiden, føler jeg er en sprettball mellom sylehusene til tider – men jeg må tenkte positivt, og i denne sammenheng er det at Levi smiler og er glad hele dagen, han legger på seg og virker oppegående og lykkelig.
Når det er sagt.. En leser spurte litt om jeg kunne forelle om dagene vi har på sykehuset, rutiner og møter osv. Denne uken er propp-full og jeg skal ta med kamera på alt. Jeg skal prøve å være positive-Sarah, men det kan ikke bli falskt heller akkurat. Det starter allerede imorgen kl 07.45 på Ullevål sykehus. Da skal Levi gjøre noe jeg gruer meg litt til…
Her er timeplanen for uken. Jeg forsov meg til dag 1 av downs-syndrom kurset, så vi måtte stå over. Kurset holdes to ganger i året, så det er kjipt jeg sov så lenge… Eller for å være ærlig var det digg. Men vi får komme sterkere tilbake de neste dagene så godt vi kan.
Håper dere har det fint. Tenker på dere stadig vekk. Spesielt deg, Bjørg. Kommentaren din traff meg i hjertet. Du er så snill som vil kommentere og skrive til en du ikke kjenner. Jeg traff deg gjennom bloggen og jeg blir alltid glad når jeg ser at jeg har fått en kommentar av deg <3 Klem fra meg
Du har en så ærlig og fin blogg. Levi er virkelig heldig som har fått akkurat deg som mamma. Stå på videre, det du gjør er beundringsverdig.