LANGT INNLEGG OM BPA

Hei! Håper alt går bra med deg 🙂

Dette innlegget her skriver jeg nå for å få ut litt frustrasjon. Tenker det er godt å se tilbake på dette om noen år – kanskje noe har forandret seg til da. Jeg tviler..

Jeg har i over et års tid prøvd å få innvilget en BPA til Levi. For de som ikke vet hva dette er, står BPA for bruker personlig assistanse. Dette innebærer et tilbud til Levi og meg. Det står i loven at Levi har rett på det, men jaggu meg skulle dette heller ikke være enkelt. Jeg fikk avslag på forrige søknad. Vil du høre grunnlaget?

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

” Søknaden bli avslått og grunnlaget for dette er at vi ønsker at mor skal få en støtteperson i bydelen som kan “holde henne i hånda” gjennom en ekstra krevende hverdag”. Har du hørt noe så dumt? Jeg blir så sint, men i dette tilfelle begynte jeg også å le. Jeg trenger ingen person i bydelen som ikke har peiling på downs syndrom til å holde meg i hånda. Ingen kjenner Levi bedre enn meg og jeg trenger absolutt ikke en psykolog her hjemme som skal sitte og småprate med meg – den psykologen har jeg selv. Skulle bare fått mulighet til å gå til han av og til, noe som er vanskelig som alenemor. Etter Levi har lagt seg er jeg jo hjemme..

Uansett. MIO omsorg som hjalp meg med søknaden i utgangspunktet rister på hodet. Jeg leverte inn en søknad på to sider, paragrafene i lovverket, en spesialistlege erklæring samt besøk av kommunen for at de kunne “analysere” behovet til sønnen min. Saksbehandleren skulle være her i en drøy time og jeg husket jeg gruet meg så mye. Man vet nemlig aldri hvilken saksbehandler som trapper opp på døren. Er saksbehandleren forståelsesfull eller kommer det inn en dust? I mitt tilfelle virket saksbehandleren hyggelig. Den første halvtimen. Etter at jeg forklarte hvorfor vi trenger en BPA til Levi og meg, anbefalte han meg å begynne å trene. Han brukte vel en halvtime med å gi meg full opplæring i ulike trenings program og kreatin pulver. Dette på grunnlag av at jeg snakket om nattesøvnen vår og utfordringen rundt dette. Etter noen måneder kom jo svaret som jeg nevnte over. AVSLAG. PÅ ET LATTERLIG GRUNNLAG.

Jeg klagde direkte. Innhentet nye legeerklæringer hos spesialistlege hvor det ble skrevet hvordan dette også går utover mitt liv. Tro meg, livet med Levi er akkurat slik jeg ønsker det. Men tanken om en fast helg i måneden med tid til bare meg hadde vært helt utrolig. Kanskje en BPA som kan ta med Levi på aktivitet en gang i uken? Han har jo krav på det i følge loven, så hvorfor gjør de det så vanskelig? Jeg vet svaret… Økonomi. Men for meg hjelper ikke det. Og ikke for alle andre som får slike avslag også. De har kødda for lenge med feil person, og jeg orker ikke mer angst og bitterhet resten av livet – mot systemet i Norge. For et liv, resten av livet.. Gråte seg i søvn fordi kommunen ikke bryr seg om han?

Jeg skal nå dele en telefonsamtale med denne saksbehandleren jeg klagde til. De har nemlig én dag på seg før jeg får svaret om det blir innvilget eller avslått. 11 desember er datoen, hakke hørt en dritt.

Saksbehandler ringer.

Saksbehandler: “Hei, Sarah. Jeg sitter nå med klagesaken din og har et spørsmål til deg.”

Meg: “Den er god, hva lurer du på?”

Saksbehandler: “Det står her i en legeerklæring at du går på skole. Og jeg lurer på hva og hvor mye du går på skole?”

Meg: “Dette forklarte jeg da du var her. Men jeg går barnehagelærer på deltid for å ha en jobb som samstemmer med Levis hverdag med tanke på skole osv. Jeg ønsker i fremtiden å være en del av samfunnet og jobbe.”

Saksbehandler: “Den er god. Jeg synes den legeerklæringen du sendte kom i siste liten.”

Meg: “Hva snakker du om? Den ble sendt for en god stund siden og den skal da tas med i betraktning.”

Saksbehandler: “Men jeg går ut i sykemelding i to uker nå, så jeg må bli ferdig med den.”

Meg: “Ja, men det er vel ikke mitt problem at du har dårlig tid fordi du skal ut i sykemelding?”

Han blir stille…. Jeg blir irritert.

Meg: “Men du. En ting jeg gjerne vil spørre deg om. Det gjelder grunnlaget på første søknad. Hva mener du med at en fra bydelen skal komme og holde meg i hånda? Hva er det for et latterlig grunnlag? Du skal også være klar over at Levi er utrolig knyttet til meg om dagen. Han vil ikke sove borte, kun hos mormor. Han vil bare være med meg. Det er ikke sunt for hverken han eller meg. Vi sliter begge med separasjons angst og jeg synes det burde være noe dere som nekter folk BPA faktisk skal tenke over. Andre barn på 7 år kan gå ut med venner og besøke hverandre. Levi og jeg er sammen hele tiden. Han trenger også å få være litt selvstendig uten meg. Jeg har flere familier som ønsker å være BPA for Levi. Dere sitter faktisk her og bryter loven.”

Saksbehandler: “Det er nettopp derfor vi vil at du skal få en som kan støtte deg i å være mor. En som kan hjelpe deg å sette grenser for Levi slik at han kan forstå at det er viktig å være fra moren sin også.”

Meg: “Hør her din tulling. Jeg forstår at du nå kommer til å gi meg avslag igjen. Og det er utrolig trist og jeg er så lei meg nå. Men du kommer ikke unna med dette, det gjør ikke sjefen din heller.”

Og slik var den samtalen. Så nå får jeg svaret imorgen og jeg regner med avslag. Det siste håpet jeg nå har er å sende den nye klagen til statsforvalter. De har en behandlingstid på ca 1 år. Da jeg snakket med han som hjelper meg i MIO omsorg, sa at dette er trist men vanlig. Og at det ofte endrer seg når statsforvalteren går gjennom alle dokumentene i saken.

Meg: “Men er ikke dette helt sinnsykt?! De bryter jo LOVEN?!”

MIO omsorg: “Ja, det er veldig trist. Og de bryter loven hver dag.”

Meg: “Hva om jeg anmelder kommunen for brudd på loven?”

MIO omsorg: “Ja, hvis man orker den kampen så… ”

Meg: “Merk mine ord. Dette gjelder ikke bare Levi. Dette gjelder ALLE.”

Så sånn går dagene.. Det er noe HELE tiden. En legeerklæring for TT kort, en legeerklæring for HC-bevis, en legeerklæring til NAV osv. Her kan man ikke sende inn den samme erklæringen. Det må settes opp nye timer for hver enkel erklæring. Dette gjør at jeg bruker sinnsykt mye tid på å få kravene i boks.

Dette er så sinnsykt. Jeg er ikke sjokkert, men samtidig sjokkert. Jeg vil ut av Oslo, men drømmeskolen ligger her. Jeg er lost. Lost, forbanna, ensom og lei.

TENK AT SAMFUNNET DRITER I DE SOM IKKE KAN SNAKKE FOR SEG SELV! MEN VI SKAL HJELPE ALLE ANDRE!

Tenk om jeg blir borte.. Dør. Hvilket samfunn skal hjelpe Levi da?

Dødsangst… Det var dødsangsten min ja. Det er den jeg skal snakke med terapauten min om på telefon imorgen kveld. Samfunnet har ødelagt meg. Jeg er bitter. Bitterhet er ikke bra.