OH HI!

God fredag. Stikker innom for å si hei og ønske dere en god helg! 

Snøen har lagt seg godt i natt og det var en fryd for øyet å se ut av stue vinduet i morges. Jeg prøvde febrilsk å vise Levi, men han så ikke ut til å bry seg stort. Jeg skal få tak i et akebrett som jeg har blitt tipset om senere i dag, så vi kan gå ut og oppleve den koseligste årstiden i året etter min mening. Levi har øyekatarr for øyeblikket og jeg har i fire dager prøvd å holde han unna antibiotika, men det ser ikke ut til å forsvinne så jeg tror vi begynner med det i dag. Ellers er det stille og rolig hos oss om dagen.. Vi har smått begynt i åpen barnehage, noe jeg ser Levi liker veldig godt. Jeg trodde aldri jeg skulle si at jeg gleder meg til han begynner å barnehage, men jeg tror det skal bli bra for han – og meg. Fulltidsjobb fra 07-19 hver eneste dag kan være slitsomt også, spesielt når jeg ønsker at Levi skal få så mye ut av dagen som mulig. Plaske i svømmehallen, være ute i frisk luft, besøke familie,gå på café, rydde, vaske, lage middag osv. Noen dager orker jeg masse, andre ganger orker jeg noe. Jeg har følt meg sliten og slapp en god stund og tenkt at jeg aldri hadde hatt energi til å starte og jobbe igjen – bare det å forholde seg til noe annet enn Levi har føltes meningsløst. Jeg har trodd at grunnen har vært alt som har skjedd det siste året, men etter noen blodprøver hos legen har jeg lave verdier av både ditt og datt, noe som gjør at jeg har begynt på en god dose vitaminer og diverse. Jeg har gjort alt jeg kan for Levi og glemt meg selv. Noen som kjenner seg igjen? Hehe. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kim og jeg har også hatt et tøft halvår. Dette er noe som jeg har vært veldig usikker på om jeg skal ta opp, men vi er alle mennesker med ulike behov og jeg tror flere som har vært i, eller er i samme situasjon som oss kan kjenne seg igjen i det å føle at livet er basert på alt annet enn hverandre. I tillegg har det vært vanskelig å vite hvor man skal begynne å grave, og hvordan tiden til å gjøre det, skal strekke til. Det føltes demotiverende og slitsomt å skulle jobbe bevisste sammen mot noe som jeg personlig tenkte automatisk skulle være der. «Dette er jo mannen jeg elsker. Mannen jeg valgte å få barn med. Mannen jeg skal ha kontakt med resten av livet, sammen eller ei. Kjærligheten mellom oss skal jo bare være der. Vi har vært gjennom masse sammen. Det skal jo være sterkt nok dette her.» Nei. Vi måtte jobbe for å komme noe sted. Prate, gråte, le, diskutere. Prøve å forstå hvordan den andre parten har hatt det inni seg det siste året. Til gjengjeld har vi begge fått mer energi tilbake fordi vi har fått verktøy til å kommunisere og leve gode liv sammen. Dagene er fylt med latterkramper, teite diskusjoner som vi kan le av senere, samarbeid, rutiner og fine tilbakemeldinger. De tilbakemeldingene er så viktige! Kall meg gjerne bekreftelsessyk, men jeg elsker å høre at middagen på bordet var god, eller at dusjen var skrubbet (hint hint).. Noen forventninger må jeg legge bort selvfølgelig, jeg er dame og han er mann tross alt. Men å få en slik bekreftelse kan gjøre mye med dagen min, hvertfall hvis jeg er sliten. Dette kan jeg skrive mer om senere, for jeg har virkelig vokst mye det siste året – men poenget her er: Det er ingen selvfølge at man er tilfreds og «lykkelig» sammen selvom man har fått et barn. Ikke forvent at det vil bli sånn heller. Men gjør det du/dere kan for å løse det. Snakk sammen og anerkjenn at dere har et problem eller ti, dra til noen som kan hjelpe dere med verktøy. Prøv først – så ta et valg. Jeg er så glad vi prøvde, for nå har vi det bedre enn på lenge. 

Anyways. Jeg har savnet å skrive og skal oppdatere så mye jeg orker nå i julen. Vi er på et godt sted nå – og det er verdt å vise. Ønsker dere en god helg! S