IM BACK, for now.

Hallo dagbok og eventuelle lesere.

NÅ – er det lenge siden. Det er alltid en grunn, og her har det vært mye som har skjedd siden sist jeg skrev.

Jeg velger å ikke skrive noe mer om hvorfor, men Levi har det som plommen i egget. Takk Gud der oppe, for at det ikke var noe med Levi´s helse denne gangen. Denne gangen var det faktisk jeg som fikk en sjokkerende nyhet, to uker tilbake i tid. Jeg er litt inn og ut av sykehus om dagen selv, men jeg skal klare dét jeg går gjennom nå, med glans. Jeg er sterk, jeg har hatt mine traumatiske opplevelser tidlig i livet, men jeg er sterk. Jeg har aldri følt meg sterk tidligere, men når denne beskjeden kom er det “bare å brette opp ermene” og la kunnskapsrik helsepersonell hjelpe meg med det som måtte være.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

And the dramatic awards goes toooo:

Det er faktisk lov til å gråte i alle mulige hendelser. Gråting jo en type medisin, føler jeg. Noen ganger gråter jeg fordi jeg er så takknemlig, noen ganger fordi jeg savner mommon min, andre ganger fordi ting er vanskelig. Jeg har også snakket med Levi om å være lei seg. At det er lov å gråte og bli trist.. Og at det går over, og at trøst hjelper når man er trist. Min strategi pr dags dato er å være den omsorgsfulle mammaen hvor alt er som før, også gråter jeg heller i badekaret når Levi har lagt seg og sover søtt. En god koordinering fra min side. Badekar for alltid <3

Apropos Levi og badekar.. Her er et bildet som viser hvor glad Levi er. Hver eneste dag. Han er en lykkelig liten gutt som har masse nye ord om dagen. Han er litt av en herme-gås og spør mye “hva er dét?” om dagen. Det hjelper meg at han har en indre motor som vil lære mer. Det går saktere, men det går fremover. Akkurat sånn det skal gjøre.

I vanskelige tider er det absolutt noen fine ting også. Dette skriver jeg fordi har jeg mennesker og familie rundt meg som støtter og bryr seg. Det hjelper så! Jeg tenker ofte over hva jeg hadde gjort uten familien og vennene mine. Jeg tenker ofte på de som kanskje ikke har familie, venner eller et nettverk av støtte. Jeg tenker også på Krigen i Ukraina. Jeg har drømt mange fæle ting den siste tiden, og jeg har så vondt av at livet liksom skal gå videre.. Jeg ber for ofrene og håper Norge gjør alt de klarer for å få reddet familiene som står igjen uten noe, eller noen..

Tusen takk til familie og venner som står meg nær. Takk for all støtte <3

Jeg er forhåpentligvis bedre om noen uker, og hvis jeg blir sengeliggende på sykehus noen dager, kan jeg kanskje blogge litt – hvis jeg har tid og ork til det. Jeg startet denne bloggen i en traumatisk periode da Levi ble født. Og jeg skriver igjen nå, midt i et traumatisk greie. Jeg tror jeg bare tyr til et tastatur for å skrevet ned litt tanker. Notatbøkene mine fylles ned, men så kom jeg jo på at jeg har en blogg som har støvet litt bort her på internettet. La oss se om det går an å puste bort litt støv av denne. Men bare hvis jeg har lesere. Så lenge jeg har mer enn to lesere, skal jeg fortsette å la denne bloggen bli en liten del av livet mitt igjen.. Kommenter også gjerne! Tips, triks og kommentarer taes imot med åpne armer