Hei 🥰
Mitt fjerde innlegg på bloggen min. Hva har skjedd med skrivesperre og skrivelyst? Den er tilbake. For nå. Psykologen min og jeg har snakket om dette i lang tid. Både han jeg gikk til før, og hun jeg nettopp har rundet av med nå. Skrive. Jeg elsker å skrive og har alltid gjort det, hundrevis av dagbøker i skolealder og opp igjennom tenårene. Jeg skrev gode stiler på skolen også, og følte at det var det jeg var god på. Det kom naturlig om du skjønner..
Å formulere meg, skrive akkurat det jeg tenker og føler. Da er det faktisk lettere å endre holdninger til ting senere og det gir deg en innsikt i hvordan du tenkte og følte i det øyeblikket du skrev. Jeg kan sitte i timesvis og gå gjennom gamle dagbøker, almanakker og ark. Jeg kan til og med bli flau, le meg ihjel og lure på hva faen det var som foregikk i hodet mitt da jeg skrev. Jeg anbefaler det! Problemet er.. eller ikke problemet, men utfordringen vil jeg heller kalle det – er å tørre og gå inn i deg selv og sette ord på tanker og følelser. Det er noe jeg tok for gitt før tror jeg – det å være modig nok til å tørre å kjenne på det. Plutselig stoppet det jo opp. Helt opp. Etter mormor døde, sa alt bare stopp. Jeg husker jeg begynte å stresse over at jeg ikke skrev i sorgen. Hvordan leiligheten hennes så ut, hvordan ting sto på kommodene, hvor pålegget lå kjøleskapet.. Jeg var så redd for å skrive, i frykt for å gå ned i en større sorg enn jeg allerede var i. Jo mer jeg tenkte over at jeg hadde startet å blogge, jo mer følte jeg meg stresset og irritert over at jeg ikke fortsatte. Jeg trengte vel bare tid. Jeg følte for mye da, til og overhodet klare å få ned noe som helst på papiret. Hver gang jeg begynte å minnes henne, ble papiret søkkvått og jeg fikk et mental breakdown som endte i at jeg ringte psykologen min på kvelden i full hylgrining og panikk. Han ble enig med meg om å la pennen ligge. Jeg tror det handlet like mye om at han ble dritt lei av meg, som at jeg ikke var klar for å skrive noe. Jeg vet han titter innom her av og til. Vet han er stolt av meg nå.
Igjen datt jeg helt ut av det jeg egentlig ville skrive i dag. Snakk om å gå fra null til hundre. Enten ikke skrive noe, eller ikke klare å slutte og skrive. Men det er meg også, litt sånn null til hundre person med følelsene litt utpå kroppen og overalt.
Først vil jeg bare si TAKK for meldinger og kommentarer ang mitt forrige innlegg. Jeg er virkelig ikke så alene som jeg følte da jeg skrev i går, og dét at dere tar dere tid til å skrive at dere har vært, er, eller er bekymret for å komme i – en slik situasjon som jeg opplevde i går. Det jeg også noterte meg, var at alle takler det forskjellig. Å håndtere en slik situasjon er det virkelig ingen fasit svar på, men det å kunne snakke om dette gjør at vi sammen kanskje kan stole mer på at følelsen ligger der hos alle som er i den situasjonen. Det er dette jeg elsker med å ha en liten blogg! Det er derfor den har gitt meg så mye. Dere sier jeg er ærlig og jeg blir takket for det. TAKK for at dere er det tilbake – det gjør det lettere å fortsette med det!
I dag tidlig, på vei inn i barnehagen, oppstod det nok en liten situasjon med Levi. Da vi var ute av bilen la Levi seg rett ned på bakken og tittet på meg med dådyr øya sine. «Mamma, kom da», med armene over seg. «Nei, Levi. Mamma orker ikke å bære nå. Mamma får så vondt i ryggen sin.». Jeg begynte å gå oppover den lille bakken, åpnet porten og snudde meg mot han. «Kom da Levi. Det er kaldt og du kan bli syk. Jeg teller til 3», sier jeg entusiastisk. Det pleier å funke noen ganger. Men ikke i dag. Han skrek på meg i sinne og rørte seg ikke av flekken. Forbi meg kom det en søt mamma som skulle inn med sønnen sin. Hun går et stykke forbi meg før hun snur seg og sier «jeg føler med deg». Jeg smiler tilbake, nikker høflig og tenker «kom igjen da LEVIIIIIIII». Han nekter fortsatt. Det var da jeg bestemte meg for å teste ut noe. Jeg gikk inn i barnehagen, fant en som jobber på avdelingen og spurte om hun kunne gå ut og hente Levi, uten å bære han inn. Hun går ned til han på parkeringsplassen og 1 minutt senere kom de oppover bakken hånd i hånd. «Hei mamma», sier Levi blid og fornøyd før han spaserer fordi meg og bort til plassen sin. Det var da jeg fikk bekreftet at det ikke handlet om at han var for sliten for å gå. I og med at han har sine helseutfordringer har jeg vært usikker på om jeg burde bære han når han ber meg om det. Å nei du, denne mammaen har (nesten) bært sine siste steg. Det siste er faktisk tull. Stahet og bæring av en 19 kgs unge kommer nok til å skje igjen. Men jeg skal begynne å velge mine kamper ennå bedre fremover.
Da Levi hadde gått inn i barnehagen, og jeg satt på gulvet i gangen og gikk gjennom boksen hans med klær, hørte jeg moren som gikk forbi Levi og meg fem minutter tidligere. Sønnen hennes skulle spise frokost, men ville helst spise «middagen» han hadde med som lunsj, til frokost. Han ble frustrert over at han ikke kunne velge middagen tidlig på morgenen. Inni meg var jeg så sykt enig. Middag er faktisk digg til alle døgnets tider, men det er ikke poenget mitt her.. Poenget mitt kommer nå snart.. Hehe. Gutten fikk ikke viljen sin, og den ansatte satte de rammene ganske klare. «Nå går du og jeg inn og spiser frokosten din, så mamma kan få gå på jobben. Middagen din får du når vi skal spise lunsj. Kom nå.». Gutten gråt av fortvilelse men holdt den ansatte i hånden. Da hørte jeg moren hans si «det går bra, vennen min. Mamma står her til du har gått inn».
I dét hun skulle gå ut av døren huket jeg tak i henne. Jeg så henne inn i øynene og sa: «Jeg føler med deg. Denne fasen er sykt krevende og jeg føler jeg må bite tenne sammen hundre ganger om dagen. Men det én ting jeg vil du skal vite – jeg opplever akkurat det samme. Og jeg synes du er kjempeflink. Vi mødre må stå i mye, vi.» Vi så hverandre inn i øynene og begge fikk tårer. Så klemte vi hverandre.
Jeg skal ikke si at jeg gjorde dagen hennes bedre, men jeg tror jeg gjorde det. Hun gjorde min dag bedre – for jeg så at hun lyttet til det jeg sa til henne og jeg så at hun trodde på det. Jeg hadde kanskje ikke gjennomført det, heller bare hatt det i tankene mine, hadde det ikke vært for de fine og ærlige tilbakemeldingene jeg fikk av dere når jeg viste at jeg var/er usikker og sårbar noen ganger. Det å løfte hverandre opp kan gjøre så mye.
Takk for at du leser, takk for at du svarer, takk for at vi sammen kan dele hva livet egentlig dreier seg om. Å komme seg best mulig gjennom dagene og leve livet så godt det lar seg gjøre. Vi kan hjelpe hverandre med det ❤️
Å det är så kul att få följa er förstår det kan vara jobbigt många gånger men du fixar allt sänder er många kramar!❤️❤️❤️
Du er helt rå, Sarah og jeg er så imponert over at du viser sårbarhet og de noe mer vanskelige sidene av livet med barn. For meg som ikke er der i livet enda, føles det faktisk godt å se at det ikke bare er en dans på roser, slik mange får det til å se ut som – for dette er også en del av det. Ikke bare snakker du ut om det som kan hjelpe andre mødre i tilsvarende situasjoner, men du hjelper også oss som ikke er der helt enda, med de forberedelsene (så langt det lar seg gjøre) og ting man kanskje ikke tenkte over. Du er den beste mammaen for Levi, selv om du sier nei innimellom også!❤️
Å være mamma er den tøffeste jobben noen kan ha – veien mellom himmel og helvete er kort. Men ingenting i hele verden er bedre enn når du får ditt barns armer rundt halsen og ett nuss og ett smil. Jeg, som er mamma til voksne “barn” leser bloggen din og minnes mange episoder på godt og vondt gjennom årene. Du er tøff Sarah, og tøffere enn mange andre. Fordi du tør å sette ord på det mange tør å si høyt. Fortsett med det, det hjelper deg og ikke minst, det kan hjelpe veldig mange andre som føler seg alene. Jeg er stolt av deg jeg 🥰