Hei Tone
Min vakre, snille, støttende, morsomme, smarte og inspirerende venninne. Det finnes så mange flere ord som beskriver deg.
De siste tre årene har sust forbi. Det er ca tre år siden jeg nervøst kjørte fra Oslo til Notodden for første gang. Jeg kom inn på barnehagelærer studiet på deltid og fire nye år med tøffe tak stod i vente. Sommeren jeg bestemte meg for å søke, ringte jeg NAV. Jeg var på hytta i Sverige og tankene svirret. Hva skjer om jeg ikke får det til? En kjent stemme fra pleiepengeavdelingen i NAV svarte. Hun har en spesiell dialekt jeg blir glad av. Jeg glemmer ikke det hun sa; «Du kan studere deltid og samtidig gå på pleiepenger. Jeg synes du skal prøve, men jeg synes du skal være stolt uansett om du får det til eller ikke. Dette vil bli krevende for deg, men om du tror du kan klare det er dette veldig målrettet og bra for dere i fremtiden.» Endelig en som så meg! Jeg tenker stadig på den telefonsamtalen. Det resulterte jo i at jeg bestemte meg for å prøve meg. Og på grunn av det traff jeg en venninne for alltid.
Tilbake til første skoledag.. Skoleveien er lang – helt til Notodden. Og jeg som trodde jeg søkte på universitetet på Nesodden. For det første finnes det ingen universitet på Nesodden og det jeg trodde skulle bli ca 30-40 minutter å kjøre, viste seg å bli timer. Dette sjekket jeg opp et par dager før studiestart. Alt ble snudd på hodet – plutselig var det mer krevende og en kabal å legge opp med tanke på samlingsuker. Noen uker kjørte jeg frem og tilbake, andre uker lå jeg på studenthybel. Galgenhumor.
En av de første menneskene jeg fikk god kontakt med var Tone. Tone fra Oslo, akkurat som meg! Smilet hennes var så vakkert, med store smilehull som lyste opp når vi så hverandre. To helt forskjellige individer, som fant et vennskap som vi avtalte at skulle vare for evig – videre etter endt skolegang. Hun, en som alltid kom med fornuftige ord, og jeg, som sa alt jeg tenkte på uten å faktisk tenke. Dette resulterte i mye latter oss i mellom. Vi fikk vært i praksis i Oslo sammen også – vi var heldige som fant hverandre. Jeg er heldig som fant en ny venn for de vokser ikke på trær, spesielt i voksen alder.
Jeg husker jeg slet med eksamen og sommeren for to år siden dro jeg til Tone. Hun hjalp meg gledelig og selvom det ble mer snakk om livet generelt, var hun en som brukte sin tid på å hjelpe de rundt seg. Å møte et menneske som så meg, lyttet, heiet og ofte uttrykte stolthet og fine meldinger rundt meg som menneske og meg som mor. «Levi er så heldig som har deg som mamma», sa hun ofte. «Jeg er heldig som har deg som venninne», svarte jeg tilbake.
Tone var den mest kunnskapsrike personen i klassen. Hun fikk gode karakterer og gledet seg til å bli barnehagelærer etter å ha levd rundt i verden store deler av livet. Hun giftet seg ung, fikk en sønn og fordi hennes amerikanske mann reiste rundt på grunn av jobb, fikk hun oppleve steder de fleste nordmenn aldri har tenkt på å reise til. Jeg husker hun fortalte om hvordan det var å være lærer i Ubekistan. Hun fikk en klasse uten konsentrasjon til å bli en klasse som lyttet. Hun så alle mennesker, uansett religion eller livssyn.
Etter mange år utenlands kom hun tilbake til Norge med sønnen. Hun fortalte at dette ble permanent. Sønnen hennes begynte på skole og stortrives med det – hun var så glad og stolt over han. Mannen var snart ferdig med sin arbeidskarriere og skulle flytte til Norge han også – da skulle de få mange år sammen her i Norge. Hun ønsket å flytte i leilighet istedenfor hus og var litt nervøs over hvordan hun skulle få vist mannen sin snøkaoset som alltid oppstår i Oslo når vinteren kommer. Han så frem til å måke snø og vi lo av hvor kort den tanken kom til å vare når han først skulle få oppleve det til vinteren. De bilrutene til skolen ga oss mye tid til å prate. De samtalene betydde så mye.
Så kom den jævla kreften. Rett i trynet. Tone var positiv utad og jeg var overfølsom. Jeg unnskyldte meg ofte for at jeg ikke kunne holde tårene igjen, da det faktisk var hun som kjempet. «Jeg kjenner deg nå, Sarah. Du er så følsom og det er så fint – for jeg vet du bryr deg om meg og ikke vil at dette skal være sant.» Og dette gjorde at jeg stilte opp. Jeg fikk lov til å gråte, jeg fikk lov å holde rundt henne når jeg ville det. Vi snakket om døden, om livet, hvordan videre forløp var og alt imellom. En av de siste gangene jeg så Tone, dro jeg på sykehuset. Hun hadde så lyst på pommes frites fra Mac Donalds og der satt vi.. Med hver vår fries på Radiumhospitalet. Den gangen gråt vi sammen – hun viste meg også at det ikke var lett. De timene jeg var der var så verdifull. Selvom jeg fikk oppdateringer ofte og sendte melding hver dag, gikk formen plutselig veldig opp og ned. En dag kunne hun føle seg oppegående, andre ikke så mye. Sist vi så hverandre dro jeg på besøk hjem til Tone. Vi drakk kaffe, luktet på blomstene jeg hadde tatt med og snakket om skole og livet. Hun hadde fått noen smertestillende fra lege og var nå klar for å ta fatt på sommeren. Jeg kysset henne to ganger på hodet, uten hår. «Jeg synes du er fin skalla jeg, Tonemor. Jeg synes du skal fortsette med det, selv når du blir frisk. Jeg gleder meg til sommeren.» Hun smilte og smilehullene lyste. Vakre fine Tonemin.
Vi skulle gå på sønnens konsert sammen om hun orket, onsdagen som var. Sønnen hennes hadde eksamens konsert i musikk og jeg krysset fingrene for at hun orket. Jeg sendte en melding om at jeg skulle komme på besøk da jeg var ferdig i praksis – som avtalt. Men jeg fikk plutselig ikke svar. Ikke hadde hun sett meldingene jeg sendte hver morgen heller. Men hun var pålogget på messenger hele tiden. Jeg regnet med at hun var litt nede for telling og jeg vurderte å reise bort med blomster som jeg eventuelt kunne levere til sønnen.. «Jeg avventer litt», tenkte jeg. Jeg vil ikke mase.
Også kom beskjeden. En klasse venninne ville ikke ringe, men hun gjorde det likevel. «Har du hørt om Tone?»
«Hva mener du?»
«Tone er død. Hun døde tirsdag.»
Kroppen min stoppet opp. Hjertet mitt vrengte seg. Panikken steg og sjokket kom. Jeg rakk ikke gi henne sommerkjolen jeg fortalte henne at jeg hadde kjøpt. En sånn flagrende deilig sommerkjole som vi skulle bruke hele sommeren. Hun var glad i polka dots. Skulle ønske hun fikk se den, jeg tror hun hadde elsket den og brukt den i sommer. Den hadde tross alt polka dots.
Jeg sover så mye jeg kan. Gråter og tenker på Tone. Tenker på familien og hvor forferdelig dette er.. Jeg er fortsatt i sjokk og føler hun fortsatt er her.
Hva skjedde? Hvorfor gikk det så fort?
Jeg vet du leste bloggen min, Tone. Og jeg må skrive dette til deg. For jeg savner deg. Og jeg har mistet en nær venninne. Jeg vet du sover uten smerter nå, jenta mi – men jeg synes alt er forbanna dritt. Det gir ikke mening. Men jeg lover deg, jeg skal fortsette å være vennen din for evig, som vi sa. Jeg skal pynte på grava di – blomster i fargene du likte best. Kaptein-blått. Det elsket du. Skal finne noen blå. Blå blomster vil alltid få meg til å tenke på deg.
Jeg var og er så glad i deg. Livet vil aldri bli det samme igjen. Takk for tre fine år. Jeg skal klare siste året på skolen, og jeg skal klare det for oss begge.
Jeg savner deg.
Vi sees en vakker dag.
