Siste natt hjemme

Da er leiligheten rydda og klær vaska. Greit å komme hjem igjen til en ryddig base når den tid kommer. Neste stopp er Riksen, vårt hjem i et par uker fremover. Jeg gidder ikke engang å holde tårene igjen. Det jeg føler på nå, må jeg bare føle på. Jeg får stadige små anfall, føler at jeg ikke får puste og trenger luft for å komme til meg selv igjen. Imorgen må jeg være sterk. Og torsdag må jeg klare å puste. Det er alt jeg tenker på nå. Bare pust deg gjennom det. Å følge barnet sitt inn til operasjon.. se han trille bort fra meg. Det føles umenneskelig.

I natt tror jeg det blir lite søvn. Ingen av oss tørr å sove samtidig. Levi er annerledes.. Han puster fort i perioder og i noen av dem slutter han å puste litt før han henter seg inn igjen. Han er urolig, vrir seg ofte og sover store deler av dagen. Mye av melka gulper han opp igjen og når jeg var på helsestasjonen for vektsjekk i går, hadde han gått opp 4 gram på 5 dager.. Nå er det tydelig at det er på tide.

Tusen takk til alle som bruker tiden sin på å sende lykkeønskninger til lille Levi. Og takk til dere som viser omtanke til Kim og meg. Det betyr så mye i denne tiden. Jeg skal prøve å oppdatere på sykehuset, å skrive kan være terapi – det opplevde jeg når jeg først begynte å skrive denne dagboken.

Stor klem