Tusen takk

Hei fine, omtenksomme lesere.

Tenk at jeg skulle sitte igjen med så mange fine følelser når jeg tenker på dere som leser ‘dagboken’ min. En dagbok er personlig, og en blogg ville vel vært et bedre navn å katigorisere den som – men jeg fortsetter å kalle den dagbok. For den er personlig. Her er ingenting redigert, alt er ekte og alt er slik jeg opplever livet mitt i fasene det skal gi meg. Mange kan være uenig, kanskje skulle ønske at jeg gjorde det annerledes. Men jeg skriver om tunge stunder, fine stunder, deler bilder av sønnen min, banner noen ganger og snakker om livet mitt slik det faktisk er i øyeblikkene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har brukt store deler av livet mitt på basere det meste jeg opplever i følelser- det gjør meg snill, omtenksom, varm. Men det gjør meg også indre urolig, overtenkende og sliten. Den første gangen jeg møtte terapauten min, den som det virket klaffet med, (å skulle åpne seg opp og jobbe med seg selv er like viktig som å finne personen skal lytte til deg), fortalte han at jeg må akseptere meg slik jeg er. Jeg kan endre på tankemåter og ta i bruk verktøy for å få det lettere i livet, men jeg må først og fremst akseptere at jeg er følsom. Jeg var 14 år, ville være en enkel person å ha med å gjøre. Jeg ville ikke skrike til læreren om han var frekk mot en medelev som ikke hadde gjort lekser, jeg ville ikke sende meldinger for venninnene mine fordi de ikke klarte å skrive det de følte selv, jeg ville ikke føle meg brukt fordi jeg brukte timesvis på å lytte til kjærlighetssorg og drama med venninner – det fikk meg til å havne i kamper jeg ikke hadde trengt å kjempe da mye av det ikke handlet om mitt eget liv engang. Men da jeg aksepterte at jeg er følsom, snudde jeg tankegang. Jeg sa ifra fordi noen ble urettferdig behandlet av læreren sin, jeg ble ringt fordi jeg er flink til å uttrykke meg på meldinger og skriver bra, jeg ble ringt og satt timesvis i telefonen med venninner fordi jeg valgte å være en god støtte og venninne og de trengte meg. Jeg snudde om det jeg ville endre ved meg, til noe positivt ved meg. Min jobb var å sette grenser for hvor mye jeg orket, ikke et ønske om å være noe annet enn følsom. Det tok meg mange år med terapauten min, mange samtaler om det å akseptere seg selv. Jeg er nå 26 år og jeg aksepterer den delen delen av meg selv. Den delen er jo med på å gjøre meg, til meg.

Jeg heter Sarah. Jeg er følsom. Jeg kan gråte mye. Jeg kan le høyt. Jeg har angst, spesielt i store folkemengder. Når det blir for mye i hodet, går jeg til terapauten min. Da minner han meg på det. Ja, jeg gråter mye. Ler høyt. Har angst. Han minner meg igjen på at jeg er meg. Deretter får jeg verktøyene – de som kan hjelpe meg med å forstå hvorfor jeg hadde angstanfall på senteret forrige uke, f.eks..

MEN.. over til noe annet. (Jeg babler i vei ass)
Det jeg IKKE kan forstå er all den kjærligheten og omtanken jeg har fått av dere kjære lesere. Jeg er ingen toppblogger, men jeg er en åpen bok. Og dere har tatt imot alle følelser jeg har hatt de siste månedene, med gode klemmer, varme kommentarer. Dere har hjulpet meg med usikkerheten min rundt det å bli mor til lille Levi, med sitt ekstra kromosom, men også tryggheten av at jeg gjør det beste jeg kan og at det holder i massevis. Jeg har ikke èn gang vært redd for å ta opp Levi i folkemengder og trøste han hvis han gråter. DERE som leser bloggen min har gitt meg den styrken. Nå er han såklart den vakreste for meg og jeg kunne ikke vært mer stolt, men jeg brukte mange måneder alene i senga i redsel for hva samfunnet skulle si bak ryggen min. Så ble han født. Så lagde jeg et videoklipp om det senere samme dag. Så møtte jeg dere.

“Hvis dere gir meg lange blikk, kan dere snu dere igjen fort. Jeg har nemlig en hel gjeng som kommer etter dere om dere skal være dømmende og slemme”, tenker jeg. Og gjengen min.. Det er dere.

Dere har vist kjærlighet. Inkludering. Samhold. Dere har delt deres utfordringer i livet. Dere har gitt håp og glede om bedre perioder for oss. Dere har gjort disse fire tøffe månedene til noe vakkert samtidig som ting har føltes forferdelig.
Tusen takk. S