Hobby sykepleiere

Hallo alle fine. Snakket litt med pappa på telefonen i dag og han ventet på et nytt blogginnlegg – helst en film. Hehe. Jeg har vært for sliten til å skrive/filme noe som helst de siste dagene – vi føler at vi har vært hobbysykepleiere. Som jeg nevnte i forrige innlegg fikk vi et isolat som ikke var i bruk, vegg i vegg med intensivavdelingen. Vi har hatt Levi der også – matet han, gitt han medisiner, gitt han vitaminer, passet på at alt står bra til etter omstendighetene. Kim fikk til og med opplæring i hvordan vi skulle fylle ut  Levi´s skjema som blir brukt for å dokumentere alt han gjør i løpet av en vakt. Som jeg har forstått det riktig, bruker sykepleieren dette skjema til å loggføre alt om Levi i journalen hans på slutten av en arbeids vakt, slik at neste sykepleier som kommer på jobb har oversikt og informasjon om pasienten de har ansvar for. Jeg må innrømme at jeg syntes det var meget spesielt at Kim fikk opplæring i dette, da verken han eller jeg er utdannet sykepleiere. Vi fulgte likevel med på alt av informasjon og doser som skulle gis, for vi vil jo gjøre det beste vi kan. I tillegg har vi hatt tre forskjellige leger å forholde oss til denne helgen (vi kom med ambulanse på fredag) og alle sier forskjellige ting. En lege mente metningen var for ustabil og sa vi ikke skulle dra hjem før han ikke trengte oksygen lenger. En annen lege mente vi skulle vente og se hva hjertemedisinen gjorde (den skal ha som hensikt å åpne blodkarene til Levi´s lunger, slik at blodet hans pumper bedre inn) for denne skal i utgangspunktet hjelpe å stabilisere metningen hans. En siste lege (hun er IKKE min kopp te, for å si det sånn) mente vi var på isolatet med Levi for å bli kjent med sønnen vår, slik at vi kan bli tryggere som foreldre. Hun snakket masse om hvor skummelt hun selv syntes det var å bli mamma og hvor normalt det var å være redd når man kom hjem. Altså… For det første har du en frisk baby! og for det andre så er vi her fordi sønnen vår sliter med å puste, din dott. Selvfølgelig vet jeg at det er skummelt å dra hjem med en baby uansett, men han er syk – dét er faktisk annerledes!! Hun snakket også som om vi skulle hjem igjen og se an situasjonen, noe som gjorde at jeg gikk ned i kjelleren i går. Jeg klarte ikke å se lyst på noen ting. Jeg var livredd. Jeg ringte mamma i går kveld og gråt som en liten unge. Jeg sa jeg nesten ikke orket å leve mer. Vi snakket lenge om jeg burde få profesjonell hjelp til å klare dette og om jeg er på vei inn i en fødselsdepresjon. Etter jeg fikk roet meg ned, leste jeg litt om dette og skjønte fort at jeg ikke er i en fødselsdepresjon. Da vil man ofte forsvinne fra sitt eget barn. Jeg elsker Levi over alt og jeg hadde aldri klart å dra fra han på noe som helst vis. Når Kim sier at han kan ta vare på Levi i et døgn slik at jeg kan sove ut, nekter jeg. Jeg skal være her med familien min og Kim trenger meg like mye som jeg trenger han – jeg er bare sliten av å få hundre forskjellige beskjeder og ingen plan på hva som skal skje videre. 

Vi har to favoritt sykepleiere på intensiven. Høres kanskje ut som vi setter de ansatte i bås, men slik blir det i en situasjon som denne. De har vært med Levi siden han ble født og de kjenner han bedre enn mange av de andre. Vi ble så triste når de ikke var her da vi kom på fredag. De har hatt fri i helgen og vi har møtt nye fjes. I går kveld etter jeg hadde pratet med mamma møtte jeg på hun ene. Hun skulle jobbe nattevakt og kom inn på rommet vårt. Da forklarte vi situasjonen og hun tok saken i egne hender. Hun snakket videre med noen kollegaer og bestemte at de skulle trille Levi inn igjen på intensiven, slik at DE skulle observere han. Vi skulle være foreldre, ikke sykepleiere og vi skulle sove. I tillegg skulle hun andre favoritt sykepleieren komme på dagvakt i dag. Halleluja! 

Kl 13.00 i dag fikk vi et møte med lege, sykepleier og hjerte sykepleier. Vi snakket om at vi skal ta én dag av gangen og se hvordan medisinene han har begynt på, virker. I tillegg skal han fortsette å være på intensiv avdelingen, slik at de kan observere han ordentlig. Veie bleier, se hvordan metningen hans er under mating, telle hvor ofte han må ha bruk for oksygen maske osv. Så da er vi tilbake til de rutinene vi hadde fra starten av. Vi har flyttet tilbake til familie hotellet og Levi er i trygge hender. Misforstå meg rett, han er i trygge hender hos oss også, men som sagt – vi kan ikke være hobbysykepleiere mens vi er innlagt på et sykehus. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Igjen – takk for alle fine kommentarer her på bloggen. Det er et lite lyspunkt for oss på kjipe dager. Rop gjerne ut om det er noe dere lurer på eller ønsker at jeg skal skrive om. (Mer filmer, bilder, you name it) Jeg er ingen super-blogger, dette er helt nytt for meg.

Slenger med et par bilder av apekatten vår. Han er så søt.