💔

Èn kommentar fikk meg til å gråte i dag tidlig. “Hadde jeg vært mammaen din, hadde jeg vært uendelig stolt av deg”.. Tårene bare renner akkurat nå. Jeg gjør alt for å holde Levi frisk, men selv har jeg blitt syk. Jeg har kanskje prøvd å legge det under teppet, men med èn gang jeg kommer på tanken om at det kanskje stemmer, begynner jeg å gråte. Jeg har innsett det nå. Jeg er ikke lykkelig. Den som gjør dagene mine verdt det, er Levi. Samtidig går jeg rundt med en skyldfølelse for at jeg i det hele tatt er ulykkelig når jeg er så heldig som har blitt mamma til denne lille gutten. Folk kan nevne det her og der i farten.. “Så tynn du har blitt”. Gode venner bekymret seg og sier: “Sarah, spiser du?”. Kim blir sur hver gang han spør meg om jeg har spist, derfor kan jeg lyve noenganger og si “ja”, bare fordi jeg ikke har energi nok til å krangle. Jeg brekker meg av tanken på mat noenganger og jeg vil helst bare gå i så store klær som mulig så jeg slipper å høre det om jeg går ut og treffer på noen som ikke har sett meg på en stund. Men det synes fordèt.. “Så tynn du har blitt i ansiktet ditt..” Busted.

Jeg har blitt den som har et usunt forhold til mat. Jeg som alltid har elsket å spise. Jeg kniper tennene sammen hver gang jeg tenker på at det må forandres. Levi må ha en mamma som spiser. Levi må ha en mamma som viser han hva er godt kosthold er. Hvordan skal jeg snu?

Først hvorfor deretter hvordan.. Eller omvendt?

Hadde ikke Levi vært hos meg, hadde jeg dratt min vei. Det er dramatisk sagt, men det er det jeg føler inni meg. Jeg har ikke et liv uten Levi. Jeg skal elske deg til den dagen jeg dør, gutten min. Jeg skal ta vare på deg så godt jeg kan. Jeg skal gi deg all min kjærlighet og all min kunnskap til å vise deg det fine ved livet. Fuglene som kvitrer, krabbene i sjøen… Jeg vet det vil bli bedre tider, for jeg skal prøve å skjerme deg for alt vondt som kan være. Og heldigvis vil du heller ikke forstå det vonde i sammenheng, fordi du har et ekstra kromosom som gjør deg til et “perfekt” menneske i mine øyne.

Jeg har blitt fiende med mannen som var min partner in crime. Vi krangler, skriker og ser verden og realiteten på helt forskjellige måter. Jeg er knust. Han er knust. Forholdet er trampa ned og knust i biter. Hjertet mitt er i biter for faen. For nesten ett år siden fikk vi skatten vår, og nå skal vi skilles lag.

Si meg noen, vær så snill – at dette vil ordne seg til slutt.. At Levi vil være lykkelig med mamma og pappa hver for seg. “Stå i stormen”, har jeg hørt et eller annet sted. Den stormen har blitt en tornado. Den kan jeg ikke stå i, ingen mennesker burde stå i den. Da dør du når den treffer deg. Akkurat som jeg dør litt og litt inni meg når den oppstår fordi vi krangler..