Me, Myself & I

Gjett hvor jeg er!

På Østbanehallen i sentrum, all by myself. Jeg har kjøpt meg mitt andre glass vin, musikken er på ørene og macen foran meg. Jeg fikk nemlig en tanke i går kveld, en tanke som fortsatt var der når jeg våknet i dag tidlig.. Faktumet er at det ikke så lett å blogge med en liten gutt i hus – han er mitt største fokus og alt annet kommer deretter. Jeg har jo blitt mamma tross alt. Men likevel slo det meg… Jeg er jo mer en mammaen til Levi. Store deler av livet mitt har jeg brukt tid på jenterommet mitt alene. I trusa, med en potetgullpose og en notatblokk. Jeg har alltid hatt et behov for å skrive hva jeg føler og tenker om ting – som terapi for å forstå mitt eget hue. Det finnes så mange notater jeg har skrevet gjennom årene. Om kjærlighetssorg, depresjon, lykke, usikkerhet… Tegne har jeg også gjort. Jeg har aldri vært særlig flink til det, men det har gitt meg en form for ro likevel. Læreren min på høyskolen sa en gang til meg: “Hvis du kan se, kan du tegne”.. 

Jeg tenker det samme om å føle. Hvis du klarer å kjenne på følelser, kan du på en eller måte klare å beskrive de. Og det er kanskje derfor jeg har følt et press som i og for seg er selvforskyldt. “Så utrolig flink du er til å skrive, Sarah. Fortsett å skrive slike sterke innlegg på bloggen”.. Problemet er kanskje at det ikke er så dypt lenger, fordi jeg ikke orker å gå inn i følelsene mine hver dag.. Jeg burde sikkert gjøre det for å finne ut mer om meg selv, men hvem orker å føle hele tiden da? Vi lever i et samfunn hvor folk ruser seg i hjel, for å føle seg bedre. Men de ruser seg også for å flykte fra følelsene sine. Vi hører på musikk for å føle. Vi gråter fordi vi føler noe av det vi lytter til. Følelser er der. De kommer. De går. Akkurat som tanker. En klok pensjonert lege (Ingvar Wilhelmsen) sa en gang under en forelesing han hadde; “70% av hva vi tenker i løpet av en dag er bare tanker. De setter ikke spor. De er bare tanker. Overfladiske tanker som du selv tror på. Men de er ikke nødvendigvis sanne. Det er dine tanker. Bare dine.” Jeg husker jeg tenkte mye over akkurat dét. Alt jeg sier til meg selv er ikke hva alle andre tenker, selvom jeg tror at mine tanker dominerer et helt samfunn noen ganger. Latterlig, men sant. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Anyways. Tanken som fortsatt var med meg da jeg våknet, handlet om denne bloggen, eller dagboken som jeg så fint liker å kalle den. Jeg begynte å tenke over at jeg har mer på hjertet enn å skrive om Levi hver dag. Kanskje det er derfor jeg ikke orker heller. Fordi jeg trodde Levi skulle være så jævla forbanna annerledes, og jeg ville vise samfunnet at han er like mye verdt som enhver “normal” person der ute. Men jeg har lært med tiden at han ikke er noe annerledes enn deg og meg. Han er Levi. Han har et ekstra kromosom liksom. That´s it. Og han er jo akseptert. 90% av barn med down syndrom blir tatt bort, men det vil ikke si at de som ikke vil ha barn med down syndrom, ikke aksepterer andre som har down syndrom. Jeg vil vise han frem, og det skal jeg gjøre i massevis, men jeg kan ikke ha en blogg som er basert på en liten gutt som lever et helt normalt liv – og skrive om det hver eneste dag. Derfor skal jeg introdusere noe nytt… Nemlig meg sjæl. Jeg har mye å skrive om, mye jeg er villig til å dele som omhandler andre ting enn å være mamma. Da blir det sikkert flere innlegg også, for da kan jeg kategorisere det etter hva jeg ønsker å skrive om. Noen ganger er det om Levi, andre ganger om det fine i livet, andre ganger om det vonde… Om livet mitt fra ulike aspekter. Det handler også om at de viktigste og mest kjærlighetsfulle øyeblikkene i livet mitt er når jeg er med Levi alene, uten kamera. 

Kanskje mister jeg noen trofaste lesere, men slik er det. Bloggen er om Levi, men det er jo jeg som skriver den. Jeg er mer en mammaen til Levi og det finnes mye annet å skrive om også. Kanskje dere vil vite hvordan det er å vokse opp i Oslo i 2018? Vil dere vite hvordan ungdommene i dagens samfunn fester? Jeg vet. For jeg har vært der og jeg kan fortelle den brutale sannheten, utifra mitt ståsted såklart. 

Hva synes dere om at jeg endrer litt? Litt Levi, litt meg, litt diskusjoner, litt oppskrifter, litt av alt. Høres det ok ut?