Sliten av meg selv

Den ene dagen er jeg energisk og føler jeg kan mestre det meste på strak arm. Den andre dagen kan jeg se mørkt og dystert på alt som skjer og er rundt meg. Og da mener jeg alt. Jeg elsker Levi og kjærligheten min for han er ubeskrivelig, slik mammahjertet dunker for det kjæreste du har. De dårlige dagene har ingenting med Levi å gjøre – ingenting som gjør at jeg skulle ønske han var annerledes enn akkurat den han er. Men jeg er opp og ned, det har jeg egentlig alltid vært når jeg tenker over det. Jeg kan overdramatisere små hendelser og jeg kan føle hele bobla jeg lever i kan rase på null komma niks. Jeg kjemper mine kamper, men noen kunne jeg kanskje ikke trengt å tenke så mye over. Livet skjer, livet går, livet er fint, livet er slitsomt. Sånn går dagene og sånn er det for alle. Vi har bare forskjellige utgangspunkt.

De siste ukene har vært litt tøffe for meg. Både mentalt og fysisk. Influensaen kom på besøk og Kim fikk den i rakettfart. Jeg tok med meg Levi og dro til mamma litt, deretter til svigermor. Selvom jeg vet Levi skal gjennom noen av barnesykdommene etterhvert, følte jeg meg IKKE klar for å deale med et sykt barn per dags dato. Det er noe jeg selvfølgelig ikke kan bestemme, men hvis det er mulig å ta forhåndsregler, gjør jeg jo det. Jeg trodde Kim skulle komme seg relativt raskt, men det tok en uke før vi kom hjem igjen til leiligheten vår. I mellomtiden kjente jeg på litt av hvert. Savnet etter Kim, våkennetter med Levi, uroligheter for om han egentlig er frisk etter hjerteoperasjonen. Da jeg en morgen ringte Rikshospitalet kl 07.00 uten en eneste time på øyet, begynte jeg å vurdere om det hadde klikket mentalt for meg. Jeg hadde sitti og sett på Levi hele natten og stilt diagnoser på han etter timesvis på google. Om han rørte på seg ekstra mye eller løftet en arm mens han sov, var jeg sikker på at han hadde infantile spasmer. Google infantile spasmer og dere kan kanskje skjønne hvorfor angsten spiste meg opp. Jeg tenker det verste og jeg klarer ikke å legge det fra meg. I tillegg bekymrer jeg Kim når jeg kommer hjem med alle fantasier og teorier. Bekymringer vi ikke trenger nå. Vi har ventet lenge på en legetime hos en lege som er spesialist og har lang erfaring med down syndrom. Vi hadde time i februar, men etter at jeg ringte og forklarte bekymringene mine, fikk jeg vi mulighet til å komme i dag. Etter en diskusjon på morgenkvisten om vi skulle bruke vogn i snøværet, fikk jeg viljen min til slutt. Det endte jo såklart med at vi måtte bære vogna til og fra legen, da den satt seg fast hver meter bortover veien. FOR et snøkaos! Vi så jo helt teite ut der vi svetta bortover veien med vogna èn meter over bakken. Haha.

Uansett.. Legen sa han ikke så noen tegn til spasmer slik jeg trodde. Han sa likevel at han forstod at jeg var bekymret etter alt vi har vært igjennom den siste tiden. Vi er nå henvist til en barne-nevrologisk avdeling på Ullevål og jeg håper de setter oss opp så fort som mulig. Da vil de ta en MR av nervesenteret til Levi for å se om det er noe tegn til epleptiske anfall/ infantile spasmer. Jeg overdriver sikkert og påfører meg selv unødvendige tanker og stress, men jeg finner ikke ro før noen med utdanning og erfaring kan fortelle meg at alt er som det skal. Å få et barn som får en tøff start på livet er nesten like vanskelig for foreldrene og familien rundt. Det setter så dype spor og man vet ikke alltid hva som er ‘typiske baby greier’ og hva som faktisk kan være alvorlig. Internett er så bra på mange måter, men å lese om alle mulige diagnoser og sykdommer gjør deg gal. Jeg trenger indre ro snart. Bare litt indre ro. Sånn hundre prosent seriøst.

Jente/26/Oslo. I magen min har jeg en liten gutt som snart skal få hilse på verden. Sent i svangerskapet fikk vi vite at han har et ekstra kromosom 21 - downs syndrom. Han har også en hjertefeil som gjør at han må gjennom en åpen hjerteoperasjon etter han er født. På denne bloggen vil jeg dele tanker rundt det å bli mor for første gang - til en som er litt annerledes.
Posts created 112

5 thoughts on “Sliten av meg selv

  1. Herlighet som jeg kjenner meg igjen. Dette kunne jeg skrevet. Gutten vår fikk en kjempetøff start på livet, og det fikk vi som foreldre også. Man leter og leter, etter ting som kanskje ikke er der engang. Man blir fuckings GAL. Og det er kjempevondt. Man får ikke ro. Og når roen kommer, så kan du banne på at noe annet dukker opp.
    Vi skal til nevrolog etter helgen, og muligens få svar på noe vi nå har ventet på i 16 mnd, og jeg er så spent at jeg vil kaste opp.
    Men du, det blir faktisk bedre (jeg hatet at folk sa det til meg, og skulle aldri si det til noen andre). Men du må igjennom en del vonde ting på veien. Etter den første feberen vil du merke at det går fint, etter den første forkjølelsen vil du merke at man dør faktisk ikke av tett nese (det trodde jeg, hodet mitt var ikke rasjonelt i det hele tatt). Så kommer maten i biter, og du tror du dør mens du ser gutten putte en brødskive i munn, men så går det også over. Det vil alltid være noe nytt, når det gamle ikke er bekymringsfult lenger, men man blir mer rustet og man klarer etterhvert og tenke rasjonelt igjen.
    Unner ingen å ha det slik du har det nå. Mange klemmer til deg ❤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top