Home sweet home

Hallo igjen.

Først og fremst; Til de som interesserte seg for morsmelk vs erstanings debatten:
Vil bare starte med å si takk for alle kommentarer og meldinger ang dette. Det er fint å få tilbakemeldinger.. Jeg har tatt et halvveis valg med å fryse en god del morsmelk og gi 50/50. Jeg er et annet menneske nå som jeg ikke føler et press for å sitte med pumpemaskinen hele tiden. Jeg tok valget mens vi lå på sykehuset, også for å tilvenne Levi å bli vant med erstaning. Det har vært litt skriking fordi han har hatt vondt i magen, men det har løst seg med litt malt og magemassasje. Mammahjertet mitt gråter når han har ubehag, men samtidig så er jeg mer til stede og mere positiv rundt Levi nå som jeg har friheten til å velge. Før følte jeg at jeg MÅTTE og det å ta et valg ang dette satt langt inne. Jeg følte meg som verdens mest egoistiske menneske, men den tanken har jeg klart å legge litt bort. Jeg må jo være litt egoistisk hvis jeg skal klare å mestre den psykiske påkjenningen vi har vært igjennom de siste ukene, de siste månedene.

Vi var litt lenger på sykehuset enn antatt etter hjerteoperasjon til Levi. Lange dager, kjedelige dager. Etter drøye 10 dager på intensiven med behov for oksygen og overvåkning av han, ble vi flyttet til sengepost. Der fikk vi et lite rom hvor vi skulle ha Levi ved siden av oss. Levi i en seng, og Kim og jeg byttet på å ligge på en plastmadrass og en sykehusseng. Jeg følte jeg aldri fikk noe søvn, da maskinene som var koblet til han pep i et kjør. Maskinene er jo èn ting, men bekymringene og redselen for at operasjonen ikke var så vellykket alikevel slo meg konstant. Han har nemlig litt væske i lungene og hjertet etter operasjonen. De tappet en del fra lungene etter noen dager på intensiven men det fortsatte å komme. Første natten vi kom ned til sengepost, var pulsen hans så høy. Jeg følte han pustet akkurat likt som før operasjonen – som en person som har løpt intervaller med makspuls. I tillegg hadde han feber og jeg merket at han ikke hadde det bra. Som vanlig lagde jeg litt oppstyr. Fikk inn lege, gråt og sa jeg var redd og ba om en bekreftelse på om pulsen var forsvarlig. Han ble satt på antibiotika og begynte på litt ulike medisiner – de skal han fortsette å gå på fremover. Jeg håper han ikke trenger å gå på de hele livet, men jeg har brukt noen dager på å akseptere at det kan bli slik.

Etter en drøy uke på sengepost, kjente jeg et stort savn og ønske om en relativt normal hverdag. Jeg savnet å vaske klær, dusje i egen dusj, kaffemaskinen vår og ikke minst senga. Det er utrolig hva dårlig søvn kan gjøre med humøret. Jeg følte jeg konstant lå med uro, akkuratt den samme uroen som jeg hadde liggi med om nettene fra han ble født og frem til han skulle opereres. Jeg følte meg kvalt og angsten kom sakte men sikkert. På mandag morgen var jeg på bunnen. I tillegg fikk vi beskjed om at vi måtte dele rom med en annen familie også. To babyer og fire foreldre på et lite rom. Det eneste som skilte oss var et gardinforheng. Om natten måtte èn av oss sove på andre siden av sykehuset fordi det ikke var plass nok til alle. Tanken på å være alene med Levi om natten, uten Kim, mens et annet par var i samme rom fikk meg til å hyperventilere og svette. Jeg fikk rett og slett panikkanfall. Kim ba meg dra hjem alene for en natt. Komme meg ut av sykehuset. Kjenne på luften ute. 14 dager inne på et sykehus er ikke bra for noen. Stakkars de som bor der i flere måneder, i flere år. Det gjør noe med deg – den lukta, den maten, de maskinene som piper, de syke menneskene du ser tusle rundt i sykehusskjortene sine. Vi skal være glade vi bor i Norge og kan være på sykehus for å få hjelp, men det må være lov å si at det er store muligheter for en passe kjip depresjon mens man lever der.

Jeg hørte på Kim og bestemte meg for å dra ut en stund. Jeg visste ikke om jeg klarte å sove borte fra Levi, men å unne seg noen timer borte var helt nødvendig. Svett, lei meg og stressa var jeg da jeg stod ved heisen på vei ut. Jeg møtte tilfeldigvis på hjerteesykepleieren vi har hatt litt kontakt med og hun ga meg streng beskjed om å kjøpe meg en flaske vin og ta vare på meg selv. Hun sa at man blir gal av å bo slik over tid og jeg følte at jeg gikk ut dørene på Riksen med litt mindre dårlig samvittighet. Etter to timer ringte Kim og sa vi kunne reise hjem alle sammen. Væskenivået i lungene var det samme, derfor må vi tilbake på regelmessige kontroller. MEN.. Vi fikk dra hjem som en familie!

Vi kom hjem mandag kveld. Igår var vi tilbake på kontroll og det skal vi også igjen om en uke. Jeg synes Levi virker bedre og i morgen skal jeg kjøpe meg en notatbok. I den skal jeg skrive ned alle de positive forskjellene jeg merker på Levi etter operasjon. Nå har det vært nok negativitet og angst for min del. Jeg må være positiv. Etter min erfaring kan det hjelpe å skrive det ned sort på hvitt. Samtidig er det gøy å lese det om noen år, når sykehus og operasjon sikkert bare føles som en brøkdel av livet vårt.

Dette ble langt.. Men sikkert greit med en oppdatering tenker jeg 🙂 S