Tikk takk

Jeg er ikke utålmodig. Levi bruker tiden sin. Men jeg kjeder meg. Jeg kjeder meg ikke med Kim, men jeg kjeder meg fordèt.. “Ta dere en tur ut. Gå en tur i sola“, sier de. “Nei“, tenker jeg. Vi må jo være i nærheten hvis han våkner litt og jeg klarer ikke å hygge meg for lillegutt er i tankene mine hele tiden. Til og med “friends”- episodene er teite. Før lo jeg meg skakk av dem, nå er de ikke morsomme i det hele tatt. Jeg vil bare sove, men det går ikke. Kroppen er uthvilt men hodet er trøtt.

Så går jeg på instagram. Ser bekjente med sitt nyfødte barn. De går tur, de baker til og mèd. Jeg vil også ha det sånn. Jeg vil også ha den energien. Jeg vil også føle at jeg er husmor.

Levi er fortsatt på intensiven. Igår trillet vi han litt rundt på sykehuset. Ikke i dag. Det går sakte men sikkert fremover, men han har fortsatt behov for oksygen og derfor er han fortsatt på samme sted og formen hans varierer. Noen sykepleiere er hyggelige og varme , andre litt mer sure og kalde. Håper nattevakten han får i natt er kulere enn hu som passer på han nå. Godt hun er flink i faget sitt da hvertfall – det er jo dèt som er det viktige her, men lurer på om hun hadde syntes det var hyggelig å bli møtt av seg selv hvis hun hadde et barn liggende på sykehus.. Update: jeg tar det tilbake. hun er litt kul alikevel.

Sorry for at jeg klager, men det må til noen ganger. Jeg er dog takknemlig for at alt er bra. Jeg er takknemlig for at Levi blir bedre. Jeg er takknemlig for at vi bor i Norge. Jeg er takknemlig for kjæresten min. Jeg er takknemlig for livet mitt. Jeg er takknemlig for sønnen min.

Forresten. Jeg sprakk for en halvtime siden. 6 dager uten Cola Zero. Får håpe det blir 6 dager til neste gang igjen. Nå skal jeg shoppe bøker på nettet. Kanskje det hjelper. Kanskje ikke. En bok vil kanskje få tiden til å gå. Kanskje ikke. Jeg kan hvertfall titte på bildene vi tok av Levi i stad. En ting som ikke er kanskje, er at han definitivt er den søteste i verden for meg. Mammahjertet mitt sprekker av kjærlighet.