Klatremus i hus

OH HI, MONDAY!

I dag tidlig prøvde jeg å være så strukturert jeg kunne bli på en halvtime. Stellebagen pakket og melk i flasker – jeg fikk til og med dratt på meg litt solpudder i trynet og vaselin på leppa før jeg kledde på Levi og la han i vogna. Kl 09.15 var jeg utenfor døra, klar for å møte den fineste jeg vet om – mommon min. Jeg har som regel kjørt bil de siste åtte årene og selvom t-bane også har vært en stor del av livet mitt kjente jeg meg passe stressa når jeg entra 5’ern på vei mot byn. Jeg har nemlig ikke så stor erfaring med barnevogn og den slags. Jeg satt vogna fra meg og fant meg et sete et par meter unna. “Neeei”, skrek jeg da banen begynte å kjøre. Av en eller annen merkelig grunn trodde jeg vogna hadde begynt å trille i dèt jeg hadde satt meg ned et par meter fra den. Det gjorde den jo selvfølgelig ikke, bremsen var på, men stresset gikk til hodet på meg. Folk titta rart, en halvtrøtt mor som skriker nei mens hun løper bort til en vogn som står stille.. Rød i ansiktet og småsvett i panna, tok jeg likesågodt vogna med meg til plassen jeg satt på. Da jeg turte å titte litt rundt meg igjen, legger jeg merke til en mann som sitter og stirrer på meg. Han hadde hunden sin på fanget med en åpen leverposteiboks i hånda. Han gravde i den med fingrene og lot hunden slikke på de etterpå. Merkelig. Da han i tillegg begynte å smile til meg, bestemte jeg meg for å gå av på neste stopp. Når jeg tenker over det i ettertid synes jeg synd på han. Han kan jo ikke ha vært helt frisk stakkars, men i øyeblikket ble jeg så satt ut. Jeg måtte av. Ny bane, nye muligheter. Sekundet jeg gikk av på neste stopp hører jeg en herremann på høytaleren si; “Det er dessverre forsinkelser mot sentrum.” Jippi… Jeg tar opp kamera for å fortelle om det jeg nettopp opplevde. Perrongen begynner å fylle seg opp av mennesker og jeg bestemmer meg for å trosse kleinhet, sette på stativet og filme meg selv i folkemengden. Folk titter i dèt jeg strekker ut armen med kameraet mot meg selv. Selvdiggeren Sarah som poser på t-bane stasjonen liksom. “Batteriet er tomt”………… Like så greit.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da jeg ankom byen var dagens kleine t-bane tur glemt. Jeg møtte mommo, vi trilla, spiste croissanter, drakk kaffe og koste med Levi. Da han skulle ha melk var det ikke noe melk å finne. Den hadde jeg glemt igjen på kjøkkenbordet. Det er nesten umulig å være superrutinert – hvertfall for meg. Men maten av alle ting da.. Typisk. Kim kom nedover så det løste seg. Men tilbake til min kjære mormor. Hjertet mitt smeltet da hun trillet Levi i vogna i dag. Det er så rørende å se på – stolteste oldemoren i verden. Hun og jeg har vært som knoll og tott hele livet mitt så at hun får oppleve Levi er jeg så takknemlig for. Jeg håper han rekker å bli stor gutt før hun blir gammel 😉 For meg er hun nemlig 29 fortsatt, i hodet hvertfall. Takk for en fin dag, mommo min. Du er det beste jeg vet. Jeg elsker deg over alt. Og takk igjen for kommentarene (brevene) dine på bloggen her. Du skriver det du tenker du – rett ut! Hehe

Kim hentet oss igjen etter noen timer og da var det rett hjem. Fysioterapauten som Levi har fått gjennom helsestasjonen skulle komme på hjemmebesøk for første gang. Jeg har vært litt spent på dette, da mennesker med downs syndrom har svakere muskler i kroppen. Jeg vet Levi vil ligge etter i utvikling, men det er tøft å få det bekreftet likevel. Fysioterapeuten var positiv over styrken hans og sa det var sterke bevegelser for en 8 ukers baby – downs eller ei. Når vi la han på magen, snudde han hodet sitt fra side til side og ligger han på brystet mitt klatrer han seg oppover til skulderen. Her er det bare å holde han fast for jeg tror vi har en liten klatremus i hus 🙂 

Imorgen blir det ingen t-bane på oss. Kun vogn og joggesko. Jeg må innrømme at jeg trives best på tur i nærheten av hjemmet vårt. Stille og rolig. Mindre bakterier. Friskere luft.

God kveld videre til alle dere som leser. S