I dag har jeg kjent på sorg. Jeg har grått som en liten unge og jeg har stilt “hvorfor meg” spørsmålene ofte. Kim er på hyttetur og vi er fra hverandre for første gang siden Levi ble født. Han dro i går, og jeg har sovet minimalt siden. Jeg kjenner på hvor viktig han er, hvor flink han er – for både Levi og meg. Jeg er redd uten han. Setningene som har irritert meg fra tid til annen, får jeg plutselig et stort behov for å høre. “Jada, Sarah. Han ligger riktig.”, “Sarah, ikke stress han har det helt fint”… Jeg har sett på Levi hele natta, ingen Kim er der for å roe ned nervene mine. Da jeg hadde fått et par timer på øyet i dag tidlig, våknet jeg opp sliten. Jeg hadde et stort behov for å gråte, en vulkan av følelser lå og ulmet i kroppen min. “Jeg fortjener bedre enn dette”, skrek jeg. Misforstå meg rett, jeg fortjener Levi akkurat som han er, han er perfekt – downs syndrom eller ikke. Det jeg ikke fortjener er alle følelsesmessige nedturer. Hvorfor er han livstruende syk? Hvorfor vil ikke hjertet hans være akkurat som det skal være? Jeg tar meg selv i å ligge og stirre på brystet hans mange ganger.. Inni der er ikke alt som det skal. Noen skal skjære det opp å fikse og trikse for at han skal få et verdifullt liv. Jeg er klar, men jeg er redd.
Jeg satt med tårer i øynene og matet Levi da Maria kom inn døra. Min beste venninne, gjennom 10 år. Alt vi har gjort, alle turene vi har vært på, alle dansegulvene vi har stått på, alle treningsøktene, alle latterkrampene, alle telefonsamtalene.. Vi har forandret oss, vi har vokst – men vennskapet vårt er like sterkt. Det er ingen som får meg til å le som henne, det er ingen jeg kan le med som henne. Vi gikk ut av leiligheten.. Ikke 2 som før, men 3 i dag.. Levi, Maria og meg. Vi handlet inn middag og gikk på tur. “Skal vi ta den korte veien? Den tar 15 minutter”, sier jeg. “Vi tar den lange, vi. På 45”, sier henne. Dét er bestevennen min. Hun som får alt til å virke lyst, når man selv føler det mørkt. 45 gode minutter, med fine samtaler og en liten gutt som sovnet godt.
Middag ble det også. Og skavlan. Og latterkramper. Kanskje det blir en søvnløs natt igjen, men min beste venn er her med meg.
❤️❤️❤️❤️
Gråter med deg
Dance it all out, SuperMama!! 💙💙💙💙💙
Sterk som en løve – både du og Levi 😘
Ville bare si at de følelsene der, de tårene, sinne, angsten og det som verre er, kjenner jeg igjen. Måtte gråte litt med deg..
Jeg har selv en datter med down syndrom, ikke hjertesyk, men operert for innsnevring på tolvfingertarmen da hun var 2 dager gammel. Shit altså! Vet sååå godt hva dere går igjennom. Stå på, hang in there, hold ut og nyt alle de gode stundene, selv om verden har stoppet litt opp og det føles som om at ingen, ingen i hele verden forstår hvordan dere har det. Livet altså. Opp og ned som i en berg og dalbane, bare å holde seg fast, gitt. Det blir bedre. Jeg lover!
Sender over en varm klem til en nydelig liten familie❤️
Hei
Gråter og ler med deg.
Vært der med DS jente og lik hjertefeil. Vondt og hardt å ha et hjertesykt barn hjemme og pumpe, sterlisere, mate, gi medisin og ikke minst observere døgnet rundt.
Det blir bedre!!
Å ja dere er KJEMPEFLINKE!
Maria gjorde alt rett for deg, danse, le, gå tur og kose m Levi. Nydelig venn !
Ps hva hette den nydelige sangen i dette innlegget?
Kjære Randi. Takk for støtte og ikke minst forståelse. Og veldig hyggelig at du leser bloggen min. Håper alt blir bedre med tiden <3 Maria er virkelig en god venninne ja, det er også viktig i slike perioder. Sangen heter "fast lane" med rationale. Anbefaler også "fuel to the fire". Den er veldig bra! Ønsker deg en fin kveld. Klem fra meg
TUSEN takk for alt du skriver. Håper alt er bra med datteren din. Så betryggende å høre at alt vil bli bedre etterhvert. Du er fin. Ønsker deg en fin kveld. Stor og varm klem tilbake
Takk Lillian <3