Dette bildet fant jeg på telefonen min. Jeg har tatt det uten at jeg har visst det. Lekker, hva? Utseende er ikke på topp om dagen, men guess what?! Jeg har aldri kjent på bedre selvfølelse enn jeg kjenner på akkurat nå heller. Jeg har jo blitt en rutinert super-mamma tross alt. Det krever sitt.
Det er formiddag allerede og dagen min starta 04.00 i morges. Mat, medisiner, sang, pumping, vasking, you name it. Snart skal jeg sette på morgens høydepunkt – “Dr. Phil”. Håper jeg rekker å få med meg store deler av episoden før lillegutt våkner igjen. Me-time!
Jeg sitter her og blar gjennom gamle bilder. Jeg har alltid vært flink til å dokumentere minner og jeg er så glad for at jeg har mulighet til å se tilbake når jeg vil mimre litt. Mange av bildene gjør meg varm om hjertet, spesielt de av familien min og meg på ferie eller koselige kvelder med venner. Men det var noen bilder som fikk meg til å tenke.. På flere av bildene var jeg svært tynn og hvis jeg skal være ærlig med meg selv, så var det en periode hvor jeg var veldig opptatt av kropp og utseende. Jeg har aldri vært opptatt av å sminke meg eller å ha de dyreste klærne, heller ikke å poste retusjerte bilder på sosiale medier for å få bekreftelser fra andre, men jeg ser hvordan alt påvirket meg likevel. Jeg brukte mye tid på å ligge hjemme for meg selv og titte på livet til andre mennesker. Jeg hadde alt av sosiale medier; instagram, snapchat, facebook, og jeg var opptatt av å studere andres liv. Selvom jeg visste jeg ville føle meg dårlig etterpå, var det fint å se «perfekte» mennesker med et «perfekt» liv. Uten at jeg selv gikk inn for det, påvirket det meg så mye at jeg fikk et usunt forhold til kroppen min og hvordan jeg så ut. I perioder levde jeg på kaffe og snus, ikke fordi jeg hadde et ønske om å gå ned i vekt, men fordi jeg var mentalt stressa i hodet av hvordan livet mitt var. Jeg ville også ha det “perfekte” livet.
Jeg har alltid hørt at jeg er heldig med utseende mitt. Selvom jeg aldri, aldri, aldri har hatt verdier hvor jeg tror at jeg er bedre eller vakrere enn andre, har jeg alltid vært redd for at folk skal si at jeg har forfalt. Jeg har vært så redd for at folk skal snakke om meg bak ryggen min. «Se på Sarah a, hun har forandret seg siden ungdomsskolen». Jeg følte lenge at det var viktig å opprettholde ryktet mitt – den søte jenta med den sporty kroppen. Jeg trente flere ganger i uken, mest for å se bra ut. Jeg anså meg selv som lite egoistisk, men det var akkurat det jeg var. Egoistisk i form av at jeg trodde alle pratet om meg hele tiden – negativt. Det er viktig å skille mellom selvtillit og selvfølelse og da jeg forstod forskjellen mellom de to, ble jeg fort klar over hva som gjorde meg ulykkelig. Selvtilliten min er noe jeg er stolt av – jeg vet jeg er omtenksom, snill og godhjertet. Jeg har heller aldri hatt noe problem med å si hva jeg tenker eller mener, heller tvert imot. Jeg tror alle som har gått i klasse med meg husker stemmen min – jeg skulle høres 😉 Men selvfølelsen min var på bånn. Jeg følte meg aldri vakker nok. Men vakker nok for hvem, egentlig?
Så traff jeg mannen i mitt liv. Så enkel men samtidig så ivrig. Enkel å være med, men ivrig på samtaler som gir meg mening. Jeg har aldri hatt behov for å prate om hvordan jeg så på meg selv før, for hans verdier handler om alt annet enn å skulle se bra ut for andre. Han vet jeg sliter med å ta i mot komplimenter, men da fokuserer han heller på hvor trist det er at vi lever i et samfunn hvor utseende og bekreftelse på kropp betyr noe. Det får meg til å forstå at jeg kan skylde på samfunnet – det er det forvrengte bildet som får mennesker til å føle meg dårlig -fikk meg til å føle meg dårlig. Men ikke lenger.. Jeg bikka 90 kg før Levi ble født og tenkte mer på hvor tungt det var å bevege seg mer enn hvordan jeg så ut (selvom jeg vet jeg så ut som en hvalross). Det sitter i hue. Alt sitter i hue. Jeg skal begynne å trene med tankegangen jeg har nå. Den reflektere, erfarne tankegangen som gir meg lykke og takknemlighet for at jeg har en velfungerende kropp som sier ifra når jeg er sulten og tørst.
Instagram er fortsatt deaktivert fra livet mitt – jeg har lært å kjenne mine grenser for å holde meg på jorda. Det vil nemlig alltid være en penere, finere, tynnere og vakrere. Ikke kulere da, der tar jeg på meg tiaraen faktisk;-) Men nok om meg.. Nå får jeg beskjed av Kim og kusina mi om at jeg er ræva på å oppdatere bloggen. Så sorry til alle som sitter og venter på oppdateringer som de to tullebukkene her gjør. Jeg skal bli flinkere. Men når jeg først har dedikert et helt innlegg til meg sjæl, kan jeg likesågodt slenge med noen bilder av da jeg var mye tynnere – men ikke lykkeligere.
Livet er myyyye bedre med Levi og pizza:
Lenge leve mammakroppen! Kroppen er en bruksgjenstand. Og en veldig nyttig sådan. Såpass har jeg skjønt etter jeg ble mor 🙂 Du er fin!
Fantastisk det pizzabilde Hehe nam nam
Min kjære Sarah . Ble så glad av å lese det du skrev nå , akkurat sånn du sier var du . Jeg ble litt redd mange ganger over hvor tynn du var , selv om jeg sa 2 kg til nå så er du passe . Du kler å veie litt mere osv . Skjønner at det er deilig å ha blitt kvitt litt av vekta nå , det hadde vært vel mye og veie 90 kg på den kroppen , hehehe. Men nå har du litt og bære på på utsiden nå. Lillelevi verdens søteste nydeligste oldebarn 😍Synes han har vokst mye på 5 uker jeg 💙Masse kjærlighet til dere ♥️♥️ Snakkes elsklingen min 😄😄
elsker deg?
Kjempefine bilder da , både av deg og Stian , og deg og pizzaen +++ . Elsker deg ♥️