Mandagen kom. I dag skulle vi få svar på fostervannsprøven. Kim dro på tidligvakt og jeg hadde en avtale med mamma. Jeg var livredd for å være alene og jeg var dritt lei av å se på klokka. Jeg møtte mamma på Stømmen Storsenter av alle steder, kun for å få tiden til å gå. Vi drakk kaffe, tittet i butikker og jeg dro kortet på autopilot (det hjalp å shoppe den dagen). Da klokken slår 13.00, uten noe svar, ringer jeg til Rikshospitalet. Jeg gråter og sier jeg ikke klarer å vente mer. Noen må ta kontakt med meg, jeg føler meg glemt. Kvinnen i telefonen sier hun skal ta kontakt med laben for å se om det har kommet noe svar på prøven. Jeg legger på røret og begynner å gråte. “Faen mamma. De driter i at dette er så sykt viktig”, sier jeg skjelvende i stemmen. Mamma prøver å berolige meg med at det kan være positivt at de ikke har tatt kontakt. Samtidig sier hun at jeg må puste med magen. Fem minutter senere ringer hun opp. Jeg mister pusten i dét telefonen durer. Nå skjer det, tenkte jeg. “Beklager, men det er ikke kommet noe svar på prøven. Ring oss opp igjen imorgen rundt kl 15.00”. Jeg vet ikke om jeg skulle være glad eller trist, for jeg trengte tid til å summe meg plutselig. Flere timer med nervepirrende venting gjorde at jeg var utmattet. Kanskje var det fint at jeg kunne puste én dag til. Men samtidig ikke. Vi har ikke gjort annet enn å vente for faen. Jeg bestemmer meg for å shoppe puter. Og mer sengetøy. Vi går inn på “Kid” og titter rundt oss da telefonen ringer igjen. Det er nummeret til Rikshospitalet. Jeg rekker ikke å si noe til mamma engang. Jeg trykker på “svar” før jeg rekker å blunke. Det var professoren som jeg likte så godt. “Hei Bostrøm. Jeg har fått svar på fostervannsprøven og det er downs syndrom”. Jeg glemmer aldri hvordan han uttalte den setningen -han sa downs syndrom på en spesiell måte. Jeg sier “okey…”. Hele verden min raser sammen. Jeg gråter så mye at jeg ikke klarer å puste og løper ut av butikken til nærmeste benk. Det eneste jeg tenker på er Kim. Hva skal jeg si til Kim? Jeg tørr ikke å ringe han. Mamma kommer løpende etter. Hun holder rundt meg lenge. Hun gråter med meg og sier hun elsker meg over alt i verden. Hva skulle jeg gjort uten henne? Plutselig begynte jeg å tenke på hele fremtiden min og at mamma skal bli gammel en gang. I realiteten skal hun en dag dø fra meg. Hvordan skal jeg klare å være mamma for denne gutten uten min egen mamma som er der og støtter meg? Hvordan skal jeg klare meg? Hvor skal jeg få styrke fra resten av livet? Jeg så meg selv i et perspektiv – en sliten mor som mistet hele friheten sin. Friheten til å leve. Friheten til å ta et glass vin med venninner. Friheten til å dra på kjærlighetsferie med Kim. Mamma tar tak i hånda mi. “Dette skal vi klare jenta mi. Jeg vet det føles ut som livet ditt er ødelagt men én ting skal du vite.. Han skal komme inn i vår familie og han skal berike oss. Han er alle sin. Ikke bare Kim og din sin, men alle sin. Vi skal være sammen. Vår familie. Kim sin familie. Sammen skal vi styrke hverandre. Dere er ikke alene“. Noe skjedde med meg da hun sa det. Jeg ble plutselig lettet. Jeg vet ikke helt hva jeg følte lettelse over, men jeg tror det var faktumet av å få et svar. Nå kunne jeg forholde meg til at han hadde downs syndrom og jeg fikk et bilde av hvem han var. Nå var han ikke enten eller, han var Levi med et ekstra kromosom. Nå visste jeg. Jeg tørket tårene, tok opp telefonen og ringte Kim. “Kim. Han har downs”, sa jeg mens tårene begynte å trille igjen. “Kødder du med meg?!” svarte han. Jeg hørte at realiteten slo han hardt, for han begynte å gråte. Vi bare gråt begge to. Sa ingenting. “Jeg må gå. Hadet”. sa han og la på røret. Jeg var knust. Hvordan skulle vi som kjærester takle det her?
Da jeg kom hjem, satt jeg meg på trappa utenfor leiligheten vår. Jeg visste Kim var ferdig på jobb, men jeg var usikker på om han kom hjem til meg. Jeg ville ikke ringe han, ville ikke mase. En halvtimes tid senere så jeg han komme gående. Han så utslitt ut. Jeg løp mot han for å få en klem, og det fikk jeg, men den var ikke som den pleide å være. Han holdt ikke rundt meg og hendene hans var slappe. Han virket sur på meg. Resten av den kvelden var vi hver for oss. Jeg i stua, han på soverommet. Vi hadde byttet plass. Han var deprimert, jeg vet ærlig ikke hva jeg var. Selvom jeg nå ser tilbake på alt og skjønner at jeg var i en mørk dal, husker jeg også lettelsen av å vite. Jeg ville være der for Kim så godt jeg kunne for jeg hadde vært lei meg i så mange uker tidligere og én av oss måtte holde motet oppe. I tillegg tenkte jeg så mye på lillegutt i magen, han trengte en mor som prøvde. Dagen derpå skulle vi på en såkalt krisesamtale med en sosionom på Ullevål. Jeg trodde dette kunne være bra for oss, som en terapi time for å dele tanker og følelser. Den gjorde egentlig bare alt verre. Da vi kommer inn på kontoret hennes – mamma, kim og jeg, satt vi oss i en sofa. På veggen over foran oss er det hundrevis av bilder og takkekort. Det var mange forskjellige barn, alle med downs syndrom. Noen var søte, andre så syke ut – med c-pap, maske og ledninger på seg. “Se på han a Kim. Han var søt da”, sier jeg for å prøve og oppmuntre han. Jeg trengte en bekreftelse, eller ihvertfall noe – hva som helst. Det fikk jeg ikke. Kim responderte ikke og jeg kjente hjertet mitt sank. “Det er over mellom oss”, tenkte jeg for meg selv mens sosionomen prata. Hun var så forbanna positiv til fremtiden. På én måte gjorde hun meg mere betrygget på visse områder men på en annen side slo realiteten meg ennå hardere. “Dere har valgt å få et barn. Dere vil miste noe av friheten deres uansett. Å oppdra et barn er krevende uansett om han har downs syndrom eller ikke. Dere må bare tenkte i en litt annen retning. Dere slipper å være bekymret over hvilken fest han er på når han er 16. Kanskje han er på fest, men der vil det være popcorn og Justin Bieber-låter, ikke alkohol og dop. I alle mine år som sosionom for foreldre med downs har jeg aldri møtt på en alkoholisert sønn/datter. Han vil bekymre dere på helt andre måter. Tenk litt over dette. Livet er ikke over, livet er bare litt annerledes.” Jeg tenkte lenge over det hun sa. Jeg forstod poenget hennes, men jeg trengte tid til å bearbeide det. “Vi hadde planer om å flytte til Bali om et år, vi. Kim sin far er derfra. Kan vi i det hele tatt reise til Bali? Man kan jo ikke dra til Bali med en downs unge”, sier jeg. “Selvfølgelig kan dere reise til Bali”, sier hun med Fredrikstad-dialekten sin. Hun uttalte Bali med tynn L og jeg hadde egentlig bare lyst til å flire. “Etter Levi er hjerteoperert kan dere reise så mye dere vil. Tenk hvor fint det er for han da, å leke på stranda fra morgen til kveld”. Vi får en koffert før vi går. Veslas koffert heter den. I den kofferten er det en bok om en far som skriver om sin datter med downs syndrom. Det er noe andre greier i den også, men jeg åpner den ikke og kan ærlig innrømme at jeg ikke har åpnet den siden heller. Kim tar den i mot og vandrer ut av avdelingen. Han går ti meter foran meg. “Se på han, mamma. Han er jo en jævla drittsekk. Som om dette er min feil for faen”, skriker jeg høyt i håp om at han skal høre det. “Sarah. Han er i en sorgprosess. La han være. Det hjalp ikke så mye å se alle de syke barna på bildene heller. Slike ting gjør inntrykk. Bare gi han rom”. Jeg ble sint. Jeg forstod at han han var i en sorg, men han ga meg skyldfølelse. Jeg følte jeg var ansvarlig for hele greia. Bare fordi jeg bar barnet, var det jo ikke min feil.
Da vi kom hjem fra møtet, satt Kim seg ved bordet. Jeg satt meg i trappa og vi begynte å prate. Eller rettere sagt krangle. “Jeg kan aldri bli med han på fotballtrening. Han kommer til å bli mobba på skolen. Jeg har sett for meg alle kjærlighetsbrevene han kommer til å få – han kommer aldri til å få en dritt”. Jeg blir helt knust av hva han sier og jeg prøver å motbevise han. Vi bare skriker til hverandre og jeg føler han oppfører seg som en annen person. “Du er bare annerledes nå”, sier jeg. “Ja, det er jeg og det kommer jeg alltid til å være. Jeg kommer aldri til å bli den samme. Livet mitt et ødelagt. Jeg tror faen ikke på noe Gud. Han har straffa meg. Vi skulle tatt en ultralyd i uke 12. Hvorfor gjorde du ikke det?!”. Jeg blir ennå mer sikker på at det er over mellom for oss. Fra å være bestevenner og kjærester, til å klandre hverandre for noe ingen av oss kunne noe for. Jeg finner bilnøklene og løper ut døra. Jeg orket ikke å høre mer. Jeg følte meg urettferdig behandla og jeg ble knust av tanken på at Kim ikke ville ha barn med meg alikevel. Jeg vurderte et øyeblikk å finne andre måter og slippe unna på. Enten kunne vi adoptere han bort, men det hadde jeg aldri kunne gjennomført, eller så kunne jeg ta livet mitt. Problemet var at jeg hadde tatt livet hans også. Jeg hadde en nesten fullvokst liten baby i magen min – jeg skyldte han jo livet. Når jeg tenker tilbake på det, var det meg selv jeg syntes synd på, ikke barnet i magen. Jeg visste han ville få et bra liv hos meg, jeg var bare redd for hva slags liv jeg ville få. Umoden og egoistisk kanskje, men naturlig og selvfølgende samtidig.
Jeg kom aldri hjem igjen den dagen. Ikke natten heller. Og ikke formiddagen dagen etterpå. På kveldinga låste jeg meg inn i håp om at Kim ikke var hjemme. Jeg var lei meg og sur på han. Sur for all skyld han fikk meg til å føle. Vi var faen meg sammen om å få barn og jeg hadde bestemt meg for å være sterk for Levi. Da fikk det bli lillegutt og meg da. – da slapp jeg i hvertfall å bekymre meg over Kim sin skam. Jeg går opp trappa til stua og ser Kim ligge i sofaen. Han ser sliten ut.. Jeg endret mening om å være alene med én gang og bestemte meg igjen for å prøve og akseptere at vi var i en ulik sorgprosess. Nå må han få sørge ferdig og jeg må bare holde ut med det. Jeg hadde sørget mens vi ventet på svar, Kim hadde vært i benektelse og nettopp fått alt i trynet. Jeg hadde så lyst til å prate om alt men han var rett og slett ikke interessert. Han ble i den sofaen resten av uka og det var ikke før seks dager senere at stemningen i huset forandret seg en smule. Det var søndag og jeg så på Dr. Phil. Kim kom opp trappa og sa han skulle ut en tur og møte kompisene sine. “Yes!! Kom deg ut og se litt sollys”, tenkte jeg. Da han kom tilbake noen timer senere, hadde han en annen tone mot meg. Han smilte og var seg selv mere lik. “Dette skal gå bra, jenta mi” sa han og så meg i øynene. Jeg ble så rørt at jeg begynte å gråte – av glede denne gangen. Utover kvelden skjønte jeg at han hadde delt nyheten med kompisene sine. De hadde støttet han og sagt det kunne vært verre. I tillegg hadde de påpekt hvor mye de gledet seg til Levi skulle bli født. For dem var han fortsatt den samme, et kromosom mer eller et kromosom mindre. Jeg er så takknemlig for dere. Dere reddet Kim når han var på sitt mørkeste. Dere betyr alt.
De siste fire ukene før Levi ble født, var i mine øyne ganske så fine (det kunne vel strengt talt ikke gå verre enn de forrige fem). Vi pusset opp barnerommet, gjorde leiligheten i stand, snakket om fremtiden og alt vi skulle få til på tross av utfordringene som skulle komme. Vi var spente på fødselen og snakket ofte om hvordan vi trodde han kom til å se ut. Jeg kan ærlig innrømme at jeg var redd for at han skulle være stygg. At han skulle se helt annerledes ut og ikke ha noen likheter fra oss. Mange vil sikkert tenke at jeg er umenneskelig som kunne tenke en slik tanke, men lenge leve ærligheten – jeg var faktisk drit redd. Da han plutselig bestemte seg for å komme 17 dager for tidlig, rakk jeg ikke å tenke over frykten min før han var ute. Og der var han – det vakreste og søteste jeg noengang har sett. Lille Levi, gutten min. Jeg vil aldri ha noen andre enn deg. Du er perfekt i mine øyne. Downs syndrom er bare kult. Hjerteoperasjonen er ikke fullt så kult. Tenk at jeg fokuserte på det omvendte for noen måneder siden. Det er rart hvordan man kan vokse som menneske på så kort tid. Jeg ville ikke vært foruten den sorgen jeg måtte gjennom. Jeg er en annen Sarah – sterkere, varmere og mer takknemlig. En bedre utgave av meg selv.
Da er vi i gang. Dette gikk over all forventning.
Lille mirakel <3
Så fint innlegg du har skrevet 🙂
Ønsker deg en strålende torsdag!
Du er utrolig flink til å sette ord på følelsene dine.Levi er heldig som har så flotte foreldre.Ønsker dere alt godt💙💙❤️
For et ærlig og fint innlegg, og ja; lenge leve ærligheten. Alle tankene dine er helt innafor, man tenker virkelig alle mulige tanker når man har et sykt barn i magen. Jeg fikk selv beskjed tidlig i svangerskapet at datteren min hadde gastroschise(tarmene på utsiden) og fikk helt hetta. Det var mange tanker som spekulerte i huet mitt da! Legene er så flinke i dag, så det gikk veldig bra.
Du og kim er superforeldre, beundrer dere etter å ha lest innleggene dine. Kjærleik ❤
Ps! For en nydelig vakker liten gutt, han er jo helskjønn😍😍
Kjære Sarah min! For noen flotte innlegg, fra ende til annen. Sterkt å lese. Griner for alt du har måttet gjennomgå. Men jaggu er du den sterkeste dama jeg veit om, og jeg beundrer deg så det ljomer etter! Dere er min favorittfamilie, og jeg gleder meg til å følge dere på deres ferd med lille Levi – som forsåvidt er drømmemannen min. <3 🙂
Takk for at du deler , Sarah ❤️
Celina: Takk snuppa mi. Så god du er <3
Silje: Takk for at du leser bloggen min. Godt å høre at alt gikk/går fint med henne. Ønsker deg en fin kveld videre og takk for gode ord. Hilsen oss.
Sylvia: <3 Takk
Tiril Sørensen: Tusen takk, Tiril 🙂 Ønsker deg en fin kveld videre.
Takk for alt du deler Sarah. Jeg både ler og gråter meg gjennom innleggene dine❤ sterke flotte familie jeg har❤ gutten deres er bare helskjønn❤
Så ligger jeg her og gråter og smiler om hverandre. Heia ærligheten din, Sarah! Virkelig. Du skriver så bra, og gjør det lettere å forstå hva dere har gått gjennom. Hadde jeg vært Levi hadde jeg valgt dere!
Takk, Sarah<3 Takk for ærligheten! Jeg skjønner jeg ikke er aleine, og at ting vil bli bedre💕
"livet blir bare litt annerledes" 🙂 Levi er nydelig!
Så fantastisk du skriver Sarah. Levi kunne ikke fått bedre foreldre og familie <3
💙åh dette har vært sterkt å lese fra start til slutt om igjen og om igjen mens snørr og tårer triller , jeg er jo så utrolig glad i deg , har vært siden jeg så din mørke hårpryd først , og så du da , 😍Det ble ruskesara med en gang , kunne ikke hatt noe annet navn, hehe. Der du lå og så u ndrende på oss alle med nesten sorte øyne. Gud så skjønn du var ♥️Det vakreste jeg har sett siden mamman din ble født ♥️. Sendte en mld i går for og si ifra at jeg ikke var helt frisk nok til og komme i går , og var veldig spent på om hva som kom til og skje angående hjemreise osv .men jeg klarte ikke å konsentrerer meg etter alt jeg hadde lest i går . Elsklingen min, alt hva du har vært igjennom , det er helt sykt st noen klarervå reiser seg etter sånne ting 👏👏👏♥️Men gevinsten ble den skjønneste vakreste mest bestemte gutten vår , som vi kaller lillelevi , gullet og alle fine koseord . Kjært barn har mange navn sa din tippoldemor , blir vel det min mamma / mamma sin mommo/ din oldemor / ja blir visst riktig det 😀😀😀Elsker dere alke sammen så mye at det gjør vondt . Hils Levi fra meg å gi han et 💋Og kos fra meg , det samme til dere. Mommon din .
<3<3 Sarah, jeg leser bloggen din, og hyller dere opp i skyene! Så søt lille Levi er! Ønsker deg og Kim masse lykke til med alt!
Modig, ærlig, sårbar og sterk 💙
Og du; du skal drikke vin, reise til Bali, gå på restaurant, le høyt, sykle, bade, jobbe, gå på foreldremøter og dra på hyttetur og charterferie akkurat som du alltid trodde du skulle. Livet har bare fått en ekstra dimensjon – og Levi er jaggu en utrolig vakker dimensjon 💙
Denne bloggen traff meg rett i hjertet! Jeg har nå lest igjennom alle innleggene og tenker at dette er helt fantastisk og se tilbake på senere! Du skriver så godt, så ærlig og rett fra levra..
Jeg har selv et barn med hjertefeil, operert 4 dager gammel, og bodd 2 uker på riksen.. kjenner sånn igjen tankene og kjenner igjen mange av følelsene dine.
Dere virker godt “rustet” for denne oppgaven, med et barn som er annerledes og for operasjonen dere skal igjen! Dere virker som superforeldre.. viktig ig snakke sammen, snakke med andre og virkelig bruke tid på hvordan du selv har det, sånn at du ikke får knekken når operasjon er ferdig, og du er hjemme igjen! Ta imot proff hjelp, og spy ut alt du tenker!!
Gleder meg til og følge dere og ikke minst supermann Levi videre..
masse lykke til..
Stor klem Pernille
Wow. Havnet her etter å ha sett bloggen din på Facebook, og fy fader, jeg grein mens jeg leste del 1, 2 og 3. Så sterkt å lese. Jeg heier på dere alle tre!
Sitter her og gråter. Du skriver ærlig og flott. For en vakker liten prins dere har fått i Levi. Klart dere kan reise til Bali sammen alle 3.
I forbindelse med hjerteoperasjon kan dere søke info hos FFHB (foreningen for hjertesyke barn) Der vil dere få mye informasjon og komme i kontakt med andre foreldre og barn med hjertefeil og Downs.
Jeg ønsker dere lykke til, Levi er heldig som har deg til mamma.
Klem fra en som ble rørt da hun leste ditt ærlige flotte innlegg.