Del 2

Da jeg kom hjem lå Kim i senga. Blikket hans var tomt. Jeg legger meg ved siden av han. Vi sier ingenting. Bare stirrer ut i lufta. Jeg fryser. og bestemmer meg for å ta meg en varm dusj. Da jeg går i dusjen får jeg en følelse av sinne og urettferdighet. Jeg begynner å hylgråte og skriker så høyt at jeg nesten mister pusten. Kim kommer ikke. Han roper fra soverommet og spør om alt går bra. “Nei”, skriker jeg tilbake. Det hadde nå gått én time siden jeg lå på benken hos Dr. Lundring og jeg lurer på hvordan i helvete jeg skal klare å vente så mange dager på å få vite. Den ene timen føltes ut som år. Jeg ville ikke leve mer. Jeg klarte ikke å være i situasjonen og jeg begynte å tenke på hvilke måter jeg kunne ta mitt eget liv på. Når jeg begynte å tenke ut detaljer, fikk jeg en ny følelse. Det var en følelse av dårlig samvittighet. Stakkars lille gutten i magen, det var jo ikke han sin feil. Jeg fikk igjen dårlig samvittighet over at jeg ikke ville ha barn lenger, og jeg angret for at vi 30 uker tidligere var så glade og lykkelige over at vi skulle bli foreldre for første gang.. Resten av den dagen og natten er skurrete for meg. Når jeg tenker tilbake, synes jeg fortsatt synd på oss og tankegangen vi hadde. 

Morgenen etter våknet jeg med angst. Klokken var 07.00 og Kim sov fortsatt. Det var så kaldt i leiligheten og jeg visste ikke om jeg skulle reise meg opp eller bare bli liggende. “Jeg takler ikke det her, jeg takler ikke det her, jeg takler ikke det her”.. Jeg reise meg opp, satt på kaffemaskinen og gikk ut på verandaen. Det var kaldt i luften og fuglene kvitra høyt. “Hold kjeft”, skrek jeg. Jeg tok opp telefonen og ringte mamma. “Mamma, jeg orker ikke å vente. Jeg klarer ikke. Jeg vil bare dø”, hulket jeg mens jeg gikk frem og tilbake. Mamma ba meg ringe til Rikshospitalet klokken 08.00 og forklare at jeg var helt utenfor. Kanskje, bare kanskje, kunne de finne en løsning slik at vi kunne komme på kontroll samme dag. Det var fredag og jeg måtte få noe mere svar før helgen. Da jeg ringte fikk jeg beskjed om at legene hadde morgenmøte klokken 09.00. Damen på linja sa hun skulle gi beskjed om situasjonen og at en lege skulle ta kontakt når det var tidsrom for det. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å vente og det gjorde meg gal allerede fra jeg la på røret. Jeg gikk i dusjen igjen og jeg skrudde av vannet hvert minutt for å se på telefonen som lå på vasken. Da Kim våknet, spurte han om vi skulle dra til Grunerløkka for å spise noe mat. Jeg ville ikke, men jeg var redd for å forverre situasjonen for Kim og forholdet vårt. Mens vi spiste satt jeg bare og så på telefonen. “Kim, de kommer ikke til å ringe i dag. Hvordan skal vi overleve helgen?”… Jeg begynte å gråte og vi gikk tilbake til bilen. På vei hjem ringte telefonen. Det var damen jeg hadde pratet med tidligere. Hun fortalte at en professor og overlege skulle jobbe overtid, slik at vi fikk komme. Jeg elsket professoren før jeg hadde møtt han. 

Mamma, Kim og jeg sitter på venterommet på Rikshospitalet. Jeg gjør ikke annet enn å gråte. Ingen sier et ord til hverandre. Vi bare sitter der. Da vi kommer inn til professoren forklarer han at han skal gjøre en nøye ultralydundersøkelse. Han vil vente med samtalen til den er gjort. Ingen spørsmål underveis. Han sier noen ord som; “veldig mye aktivitet her”, “et sterkt neseben” og “her ser jeg et hull mitt på hjertet”… Da undersøkelsen var over, setter vi oss ned. Han forklarer at Dr. Lundring hadde sett riktig. Han har en hjertefeil og den heter “AVSD”. Akkurat da henger jeg meg mer opp i muligheten for downs syndrom og begynner å spørre han ut. Han forklarer at sjansen er ca 50% og at det kan bekreftes eller avbekreftes ved en forstervannsprøve. Han forteller at det ikke er så vanlig å ta en fostervannsprøve så sent i et svangerskap, da den kan føre til tidlig fødsel, men at prosenten er lav. Jeg forteller at jeg må vite, og at jeg er klar for å ta den når han føler det er forsvarlig. Vi blir enige om å vente to uker, i tilfelle den skal starte fødselen. Jeg lytter til han men inni meg tenker jeg på hvordan jeg skal klare å overleve de neste to ukene. Før vi drar fra professoren påpeker han det positive han så under undersøkelsen. Mye aktivitet og et sterkt neseben (50% av barn med downs syndrom har ikke neseben), i tillegg til at han forklarer at å få et barn med downs syndrom ikke er verdens undergang. Jeg hadde egentlig lyst til å si “det er lett for deg å si”, men han var så profesjonell og rolig – jeg kunne ikke annet enn å like han og respektere jobben han gjør. 

De to neste ukene er svart og skurrete. Kim jobbet masse og jeg lå i senga fra morgen til kveld. Jeg spiste mat for å gi lillegutt i magen næring, men ellers eksisterte jeg ikke. Jeg bare gråt og stirret i veggen. Jeg prøvde å google “downs syndrom”, men det gjorde meg bare mer deprimert. Det kom opp masse forum med kvinner som febrilsk skrev at de var livredde for å et barn som var “sånn”. De spurte om tegn i magen på foster med downs syndrom, at de aldri ville klart å takle livet om det skulle hende dem. Jeg følte på bitterhet og hat for jordmoren som ikke så hjertefeilen når vi var på ultralyd på Ahus i uke 18. I tillegg var jeg sur på meg selv for at jeg ikke dro på en privatklinikk for å utelukke downs syndrom i uke 12 (det er vanskelig å se tegn senere enn dette). Jeg var veldig deprimert. Kim prøvde å holde motet oppe. Han klamret seg fast til hva professoren hadde sagt – sterkt neseben og masse aktivitet. Hver gang lillegutt sparka sa Kim: “Ser du. Han har ikke downs, jenta mi. Han er så sterk atte”. Jeg klarte ikke å stole på entusiasmen hans. Jeg hadde en følelse. Den følelsen sa det motsatte.

Flere mente jeg var tøff fordi jeg var uredd for å ta fostervannsprøven. For meg dreit jeg i om den var vond. Jeg trengte svar. Den gjorde heller ikke så vondt som folk hadde sagt, den var bare ubehagelig. Etter den var tatt, var det ennå en uke å vente. Den uke var jeg sliten. Sliten av å vente. Tvangstankene mine tok over livet mitt også. “Hvis du vasker badetgulvet fire ganger i dag, har han ikke downs”, “hvis du tar 16 ganger på dørhandtaket har han ikke downs”, “hvis du drikker fem glass melk innen klokken 17, har han ikke downs”… Jeg ble gal. Hodet mitt førte meg i alle mulige retninger og scenarioer. Samtidig sjekket jeg telefonen hele tiden. Kanskje de hadde fått svaret tidligere enn forventet. Den ringte ikke.. Tiden stod fortsatt stille. Fuck deg, Gud. Seriøst, fuck deg.