Del 1

Det innlegget jeg skal skrive nå, slutter ikke å komme opp i hodet mitt. Jeg har prøvd å sette det på vent, fordi jeg er redd det skal ta meg tilbake til den vondeste perioden i livet mitt så langt. Jeg er redd for å føle det jeg følte den gangen, bli like redd igjen som jeg var den gangen. I dag fikk jeg en lang mail fra en kvinne som er i prosessen jeg var i for bare noen måneder siden. Hun sa at bloggen min var så viktig for henne og derfor føler jeg for å sette litt ord på akkurat dét i kveld. Jeg velger å ikke bruke “vi” (Kim og meg), selvom Kim følte akkurat det samme, men dette er i utgangspunktet min blogg, og det er enklere for meg å skrive om mine følelser og tanker. At denne kvinnen kan finne trøst i bloggen min, sier alt. Jeg heier på deg, det må du vite. 

Jeg husker datoen like godt som datoen Levi ble født. 1 juni 2017, klokken 14.30, hos Dr. Lundring på Jessheim. Det var en fin sommerdag og jeg hadde gledet meg i flere uker. Endelig skulle jeg få se lillegutt på 3D-ultralyd. Jeg hadde ventet tålmodig til uke 30 og hadde valgt Dr. Lundring fordi jeg hørte han var flink på bilder. Det eneste jeg tenkte på var å få se han godt inni magen, slik at vi kunne få et bilde av gutten som snart skulle komme til verden. Jeg gjorde en dag ut av det. Inviterte med meg mamma og mommo til Jessheim, spanderte lunsj, handlet sengetøy (de hadde 50% på satengsengetøy på “Princess”), drakk iskaffe i varmen og gledet meg over tanken av å snart skulle bli mamma. “Nå er det bare 10 uker igjen, dere. Tenk på det”, sa jeg mens jeg trippet rundt med to store “Princess” poser. Klokken 13.30 ringte Kim og lurte spent på hvordan han så ut. Jeg fniste og sa han var en time for tidlig ute, men at jeg gledet meg til å komme hjem med bildene i hånda. Vi var 10 minutter tidlig ute på venterommet. Jeg fant en brosjyre som reklamerte for gravid fotografi og tok meg selv i å vurdere om jeg skulle bestille en fotoshoot. “Herregud, mommo. Jeg har blitt en av de gale, gravide damene som vil posere med hånda på magen”, sa jeg mens jeg tittet entusiastisk på brosjyren. Vi satt og trippet på venterommet. Mamma, mommo og meg. 3 generasjoner. Jeg var lykkelig. Og spent.

Da vi kom inn til Dr. Lundring snakket vi frem og tilbake om alt og ingenting. Vi lo godt at spøkene hans. Jeg likte han. Da jeg fikk beskjed om å legge meg på benken, begynte hjertet mitt å dunke fort. Tenk om han så helt rar ut inni der tenkte jeg plutselig. Vi tittet spente på skjermen alle sammen. Plutselig var han der. Det søteste lille nurket jeg hadde sett. Han poserte så fint og viste masse tegn til aktivitet. Tårene bare trilla av glede. “Han ligner på Kim!”, sa vi i kor. Når bildene var tatt, fortalte Dr. Lundring at han skulle gå gjennom lillegutt fra topp til tå. Hodet så fint ut, tarmer så fine ut, 10 fingre og 10 tær, ører, nese, tissefant, lunger, hjertet.. Han stoppet opp og tittet på hjertet. Det kom ikke en morsom spøk lenger. Legen så mere alvorlig ut og jeg sluttet å puste et lite øyeblikk. Jeg knyttet hendene sammen og ba til Gud om at han bare skulle si “Perfekt. Alt er som det skal. Takk for at dere kom og lykke til videre i livet.” Det gjorde han ikke. Han sa: “Det ser ut som det er en hjertefeil her”. Jeg trodde han kødda, og sa “Slutt opp”. Han studerte videre og konkluderte med at han var ganske sikker på det han så. Han sa han selvfølgelig kunne ta feil, men jeg visste at han ikke tok feil. Jeg bare visste det. Han sa han skulle henvise meg videre til Rikshospitalet for videre undersøkelser men at det var torsdagen før påske, så jeg måtte smøre meg med tålmodighet til over helgen. Mandagen var også en rød dag, så han regnet med at jeg ville få time der på tirsdagen. Torsdag, fredag, lørdag, søndag, mandag, tirsdag…. Jeg hulket inne på rommet, det samme gjorde mommo. Mamma var alvorlig streng i ansiktet. Vi var alle i sjokk. “Hva er dette for en hjertefeil da?!”, skrek jeg til legen mens jeg tørket tårene. “Har han downs syndrom også da eller?! Jeg vet at mange med downs syndrom har hjertefeil!” Det ble stille i rommet. “Altså. Det er riktig som du sier, Bostrøm. Flere med denne type hjertefeilen har downs syndrom, men jeg ser ingen andre tegn til noe annet. Munnen hans er lukket igjen og jeg kunne ikke se noen annen feil, men nå er ikke jeg ekspert på dette. Ikke vær urolig. Ta dette videre på Rikshospitalet.” Plutselig hatet jeg Dr. Lundring. Hvordan kunne han være så kald. Skulle han ikke gråte med meg?! Jeg stormet ut derfra. Damen i resepsjonen ropte på meg. Jeg måtte betale for timen. Fuck deg, din kjerring. 

Jeg løp ned trappa og åpnet døra ut. Jeg trengte luft. Jeg satt meg ned på huk. Jeg hylte. Jeg ringte Kim. “Hei, jenta mi. Hvordan gikk det?” sier han. “Han har en hjertefeil, Kim!!”, svarer jeg. Kim begynner å gråte i telefonen. Vi sier ingenting. Vi bare gråter.