Melkespreng

God kveld nære og kjære.
Håper dere har hatt en fin søndag. Her har det ikke skjedd så mye nytt, samme tralten som vanlig bortsett fra at Levi begynner å skjønne tegninga med å holde smukken sin sjæl (skal ikke undervurdere downs syndrom ass ;-)). Vi fikk besøk av Mikail og familien en times tid også – dette har jeg gledet meg til lenge. Mikail var i hundre i dag, masse energi som vanlig. Han har vokst så mye i sommer (snart høyere enn Kim jo ;-)) og det virket som han var rimelig klar for 1. skoledag imorgen med ny skolesekk og nytt penal. Tenk at han skal begynne i 1. klasse, tiden bare flyr avgårde! Levi fikk masse kjærlighet i dag (selvom han tok seg en god cowboystrekk) og vi fikk gaver i fleng. Jeg elsker å få gaver av Mikail og familien (får aldri pakke opp selv såklart hehehe). Her er det alltid brukt kreativitet og tid. Levi fikk både ullklær, bodyer og et kjempefint smykke. Jeg fikk bodylotion som luktet honning og Kim fikk sjokolade. Det fineste av alt var det nydelige kortet som var skrevet. Tusen takk. Vi er så takknemlige for alle som bryr seg om Levi. Han har virkelig en stor gjeng i livet sitt. Onkler og tanter (venner av oss), familie og ikke minst en heiagjeng av mennesker vi ikke kjenner så godt. Det var som tante Monica sa på telefonen igår; “Man trenger ikke så mye mer enn kjærlighet for å føle at livet er komplett”. Jeg er helt enig.

Som sagt tidligere var vi i bryllup i går. Wow sier jeg bare. Zahra (bruden) var så utrolig vakker og Kasim burde være STOLT. Han så forøvrig ut som en pakistansk prins og jeg kan si meg enig med Ulf i at han var kjempefin. Jeg vet Kasim leser bloggen av og til, så misforstå meg rett når jeg sier: TTT (ting tar tid). Å skulle mette 500 mennesker, alle skal ta bilde med brudeparet, taler, kaker, you name it.. Det ble litt for lenge borte for denne gamle dama her si. Jeg var tilbake på Rikshospitalet før bryllupsmiddagen var servert. Jeg tror det var en blanding av savn og melkespreng… Da jeg var tilbake hos Levi igjen følte jeg meg hel i kroppen og halvtom i jura. Å bli kvitt den melka er som å bli kvitt en fis du har holdt inne en hel dag. (Halvdårlig sammenligning, men dere skjønner poenget) Sykt digg! Mamma (mormor) hadde storkost seg med lillegutt her på hjerteavdelingen. Hun er så forelska og det er så rørende og fint å se. Jeg trodde vi var nære før, for mamma og jeg har alltid hatt et spesielt bånd, men etter Levi ble født er det annerledes. Det er en blanding av større respekt og forståelse for det å være mor, men også at hun har vært den viktigste støttespilleren (for både Kim og meg) i perioden fra vi fikk vite at Levi hadde hjertefeil og downs. Misforstå meg rett, alle nære og kjære har vært der for oss, men hun har vært med på alle kontroller, alle samtaler og møter. Når jeg var i fødsel lå Kim og mamma på en sakkosekk på gulvet og så på boksekamp sammen. DÈT varmer hjertet mitt.

Da er det en ny uke. Blir spennende å se hva den bringer. Jeg har ikke orket å snakke med så mange i den uken som har vært, men denne uken får jeg et par besøk. Svigermor, et par venninner og sikkert noen familiemedlemmer. Mommo (min mormor) er på bedringens vei og jeg er glad for at alle rundt meg er friske og raske. Levi holder seg stabil og vi tar èn dag av gangen (eller egentlig 3 timer av gangen. Gutten gjør jo ikke annet enn å spise og drite)…

Hei og hå! Xx