Lille Levi

Livet med et ekstra kromosom 21

9 dager

  • 17.10.2017, 22:20

Hei alle dere som følger Levi og oss.
Det har vært deilig å la denne bloggen ligge litt på vent. Dette er jo mere en dagbok for meg og den siste tiden har til og med hodet mitt trengt en pause. Jeg har vært deprimert. Alt føles tungt og trist. Jeg blir mest sliten av tankene.. Paranoide og nervøse meg. Neglene mine er bitt av for lengst - jeg som engang ikke biter negler til vanlig..
I går ringte jeg til Rikshospitalet for å høre om operasjonsdato for Levi. Vi fikk vite at han skulle opereres innen fire uker sist vi var på kontroll, og nå har det gått ca 14 dager. Da fikk jeg beskjed om at Levi ikke skulle opereres før i januar. Jeg prøvde å forklare at det må ha skjedd en feil, men jeg ble fortalt at jeg må ha misforstått tidspunkt. Jeg begynte å gråte hysterisk idèt jeg la på røret. Etter litt leting fant jeg nummeret til overlegen som hadde oss på den siste kontrollen. Han sa det måtte ha skjedd en feil og skulle ta kontakt med kirurgene.

Så.. i dag tidlig ble jeg ringt opp. Levi var satt opp på feil liste. Han er nå skrevet opp der han skal være - på hastelisten for operasjon. Neste onsdag skal vi inn igjen. Neste torsdag skal han opereres. Send gode tanker, vær så snill.

Jeg orker ikke å tenke over hvordan alt skal skje. Jeg tørr ikke engang å håpe for mye. Denne operasjonen er stor og komplisert. Den tar 4-5 timer å gjennomføre og jeg vet ikke om jeg vil vite hvordan de skal gjøre det i detaljer.. Jeg vet at prosenten for vellykket operasjon er høy, ca 90%, men det gjenstår fortsatt de 10%.... Nå må jeg bare prøve å leve så godt som normalt i dagene som kommer, for lille gutten min, for lille gutten vår. Tenk at han ikke aner hva han skal igjennom. Han bare spiser, bæsjer og titter han. Uskyldig og uviten. Glad og fornøyd.

Operasjon

  • 09.10.2017, 07:40

Hallo.
Jeg har nok med å være mamma om dagen. Levi puster fortere og trenger operasjon. Vi var på hjertekontroll på fredag og på ettermiddagen ringte overlegen som undersøkte han og fortalte at legene hadde hatt et møte og var enige om å sette han opp til operasjon. Så nå er det bare å puste med magen og ta vare på lillegutt - og hverandre. Vi har ikke fått dato ennå, men jeg vil tro vi får vite det denne uken. Han skal hvertfall opereres innen 4 uker. Jeg skriver mer når jeg føler jeg har overskudd til det. Ønsker dere en fin dag. Stor klem

En fuktig natt (bokstavelig talt)

  • 30.09.2017, 11:32

God lørdag. 

Slenger med en liten video som jeg filmet i går. Nå bærer det av sted til Mikail og familien hans. Levi og jeg skal på kaffe-besøk og så skal vi alle ut på en liten trilletur etterpå. Formen min er ikke helt på topp i dag, men det er selvforskyldt så jeg skal ikke klage. Resten av helgen blir stille og rolig for vår del. 

Ha en finfin helg. S

 



 


 

Mammaperm?

  • 28.09.2017, 16:03

Yay! En over her som er klar for helg!
Denne uken har vært ganske rolig og laidback hos oss. Jeg har trengt litt tid på å hente meg inn etter at Kim var på hyttetur. Høres ut som jeg ikke mestrer ungen min alene, men vet du hva.. Det er faktisk sant. Jeg mestrer Levi, men ikke alt som hører med av medisiner og nerver rundt hjertefeilen hans. Det var skikkelig godt å få babydaddy hjem igjen ass. Da han var på tur, hoppet han i strikk. Jeg har sett film og sier bare "Oh My".. 87 meter rett ned! Han prøver å få meg med neste år, men den tanken kan han bare legge fra seg. Skjer ikke i hans villeste fantasier. Vi har hatt noen veldig rolige dager med takeaway og skittentøy. Jeg har rett og slett ikke orket. I går kom jeg meg omsider utenfør døren. Jeg møtte Ina for første gang. Hun tok kontakt med meg rett etter Levi ble født, da vi lå på sykehuset. Hun ga, og gir meg fortsatt mye styrke til å mestre både det ene og det andre - blant annet ved å dele erfaringene sine. Hun er mor til lille Hennie på 4 år som også downs syndrom. Hun har dratt meg med i 'Ups & Downs', en organisasjon for alle super-barn som vi liker å kalle dem. Jeg gleder meg til å treffe dem alle, og ikke minst foreldrene. Sammen drar de på utflukter og akriviteter. Tror det er viktig å være en del av noe slikt, da jeg ikke har så mye erfaring med downs syndrom, heller ikke det å være mor for den saks skyld. Jeg kjenner igjen noen av barna og foreldrene i organisasjonen fordi jeg var med Miki på turning hver onsdag i ett års tid. Det var faktisk noe av det morsomste jeg gjorde i løper av uken. Se for deg 10-15 downs barn løpe rundt i en gymsal. Bare det å vente på tur er uaktuelt til tider og er man dritt lei av å turne legger man seg likegodt ned på gulvet og tar en liten lur ;-) Jeg lo mye, husker jeg. Super-barna vet hva de vil, dèt har jeg tatt med meg på erfaringslista mi hvertfall. Uansett.. Vi spiste en lang lunsj og skravlet i timer. Jeg fikk spurt om ting jeg lurte på også, i forhold til hva jeg har krav på osv. Jeg har nemlig hatt en litt forvirrende tid etter Levi ble født i forhold til pleiepenger og den slags. Ingen sosionom på Rikshospitalet har hjulpet meg å søke og det trengs et mellomledd mellom pasient og lege. Jeg kan ikke løpe mellom gangene på sykehuset for å finne en lege som kan skrive på søknaden for meg. De har nok med å holde et medisinsk tidsskjema i løpet av en arbeidsdag vil jeg tro. Jeg trodde en sosionom var pliktig til å hjelpe oss med dette.. Men de har bare dyttet oss bort i mengden føler jeg. Til og med når vi var innlagt, var det ikke en eneste èn som banket på døren vår og spurte oss om hvordan vi hadde det. Jeg hadde et behov for å snakke med noen, om hvordan dette gikk/går innpå meg psykisk. Her må man be hundre ganger om hjelp før man får det. Det er feil synes jeg.
Da vi skulle på leverkontroll med Levi i dag tok jeg tak i problemet. Jeg har ventet på telefonsamtale fra en sosionom på sykehuset i 4 dager. De skulle ringe meg på mandag men ingen telefon har ringt.. Jeg synes jeg fortjener en som kan lytte på det her. Nav mener nemlig at jeg skal være i mammaperm i påvente av operasjon. Really? Jeg gjør ikke annet enn å gi medisiner, vitaminer, dra på kontroller, se etter tegn på hjertesvikt, gråte og komme meg gjennom dagene på best mulig måte. Jeg skulle gjerne trillet på senteret hele dagen uten mer bekymring enn å gi han flaske, eller tatt en tur til varmere strøk med den lille familien min, men sånn er det ikke for oss nå. Langt ifra. Skal dette være min mammaperm liksom? Jeg fortjener en mammaperm med et friskt barn, ikke med et barn som er livstruende syk og trenger operasjon innen to måneder. Jeg snakket direkte med legen i dag og hun skrev en ganske presis beskrivelse av situasjonen vår til Nav. Problemet er at Nav ikke viser sympati. Hvis de synes at denne fulltidsjobben med er sykt barn skal være en del av min mammaperm, så blir det slik. Legene kan faktisk ikke gjøre noe mer enn å forklare situasjonen så godt de kan - resten er opp til Nav. Nå får jeg virkelig håpe det er en oppegående saksbehandler som tar i mot papirene. Jeg har ikke betalt skatt i alle år for å bli tråkket på i den mest sårbare situasjonen i livet mitt. Jeg gir meg ikke. Det er snakk om noen måneder. Dyrebare måneder som jeg vil ha med min friske sønn når den tid kommer.

Nå skal jeg ta et etterlengtet pust i bakken. Bare et besøk på sykehuset holder for meg. Jeg har fått vasket to maskiner med klær, ryddet i klærne til Levi (den gutten har så mye.. enn så lenge. han vokser og vokser), jeg har vasket flasker og ryddet.. Nå skal jeg lese sladderblad og sove litt. Kim er ute en tur med Levi og det er stille i leiligheten.. Fælt å måtte si det, men; ahhhhh.. deilig.. tid til å høre mine egne tanker.

God torsdag til dere!

Klatremus i hus

  • 25.09.2017, 19:07

OH HI, MONDAY!

I dag tidlig prøvde jeg å være så strukturert jeg kunne bli på en halvtime. Stellebagen pakket og melk i flasker - jeg fikk til og med dratt på meg litt solpudder i trynet og vaselin på leppa før jeg kledde på Levi og la han i vogna. Kl 09.15 var jeg utenfor døra, klar for å møte den fineste jeg vet om - mommon min. Jeg har som regel kjørt bil de siste åtte årene og selvom t-bane også har vært en stor del av livet mitt kjente jeg meg passe stressa når jeg entra 5'ern på vei mot byn. Jeg har nemlig ikke så stor erfaring med barnevogn og den slags. Jeg satt vogna fra meg og fant meg et sete et par meter unna. "Neeei", skrek jeg da banen begynte å kjøre. Av en eller annen merkelig grunn trodde jeg vogna hadde begynt å trille i dèt jeg hadde satt meg ned et par meter fra den. Det gjorde den jo selvfølgelig ikke, bremsen var på, men stresset gikk til hodet på meg. Folk titta rart, en halvtrøtt mor som skriker nei mens hun løper bort til en vogn som står stille.. Rød i ansiktet og småsvett i panna, tok jeg likesågodt vogna med meg til plassen jeg satt på. Da jeg turte å titte litt rundt meg igjen, legger jeg merke til en mann som sitter og stirrer på meg. Han hadde hunden sin på fanget med en åpen leverposteiboks i hånda. Han gravde i den med fingrene og lot hunden slikke på de etterpå. Merkelig. Da han i tillegg begynte å smile til meg, bestemte jeg meg for å gå av på neste stopp. Når jeg tenker over det i ettertid synes jeg synd på han. Han kan jo ikke ha vært helt frisk stakkars, men i øyeblikket ble jeg så satt ut. Jeg måtte av. Ny bane, nye muligheter. Sekundet jeg gikk av på neste stopp hører jeg en herremann på høytaleren si; "Det er dessverre forsinkelser mot sentrum." Jippi... Jeg tar opp kamera for å fortelle om det jeg nettopp opplevde. Perrongen begynner å fylle seg opp av mennesker og jeg bestemmer meg for å trosse kleinhet, sette på stativet og filme meg selv i folkemengden. Folk titter i dèt jeg strekker ut armen med kameraet mot meg selv. Selvdiggeren Sarah som poser på t-bane stasjonen liksom. "Batteriet er tomt"............ Like så greit.

Da jeg ankom byen var dagens kleine t-bane tur glemt. Jeg møtte mommo, vi trilla, spiste croissanter, drakk kaffe og koste med Levi. Da han skulle ha melk var det ikke noe melk å finne. Den hadde jeg glemt igjen på kjøkkenbordet. Det er nesten umulig å være superrutinert - hvertfall for meg. Men maten av alle ting da.. Typisk. Kim kom nedover så det løste seg. Men tilbake til min kjære mormor. Hjertet mitt smeltet da hun trillet Levi i vogna i dag. Det er så rørende å se på - stolteste oldemoren i verden. Hun og jeg har vært som knoll og tott hele livet mitt så at hun får oppleve Levi er jeg så takknemlig for. Jeg håper han rekker å bli stor gutt før hun blir gammel ;-) For meg er hun nemlig 29 fortsatt, i hodet hvertfall. Takk for en fin dag, mommo min. Du er det beste jeg vet. Jeg elsker deg over alt. Og takk igjen for kommentarene (brevene) dine på bloggen her. Du skriver det du tenker du - rett ut! Hehe

Kim hentet oss igjen etter noen timer og da var det rett hjem. Fysioterapauten som Levi har fått gjennom helsestasjonen skulle komme på hjemmebesøk for første gang. Jeg har vært litt spent på dette, da mennesker med downs syndrom har svakere muskler i kroppen. Jeg vet Levi vil ligge etter i utvikling, men det er tøft å få det bekreftet likevel. Fysioterapeuten var positiv over styrken hans og sa det var sterke bevegelser for en 8 ukers baby - downs eller ei. Når vi la han på magen, snudde han hodet sitt fra side til side og ligger han på brystet mitt klatrer han seg oppover til skulderen. Her er det bare å holde han fast for jeg tror vi har en liten klatremus i hus :-) 

Imorgen blir det ingen t-bane på oss. Kun vogn og joggesko. Jeg må innrømme at jeg trives best på tur i nærheten av hjemmet vårt. Stille og rolig. Mindre bakterier. Friskere luft.

God kveld videre til alle dere som leser. S

Hipp hurra

  • 24.09.2017, 16:31

Idag er Levi 8 uker. Vi feirer med kake, morsmelk og sløyfe. Hipp hurra! God søndag.

Maria

  • 23.09.2017, 22:31

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag har jeg kjent på sorg. Jeg har grått som en liten unge og jeg har stilt "hvorfor meg" spørsmålene ofte. Kim er på hyttetur og vi er fra hverandre for første gang siden Levi ble født. Han dro i går, og jeg har sovet minimalt siden. Jeg kjenner på hvor viktig han er, hvor flink han er - for både Levi og meg. Jeg er redd uten han. Setningene som har irritert meg fra tid til annen, får jeg plutselig et stort behov for å høre. "Jada, Sarah. Han ligger riktig.", "Sarah, ikke stress han har det helt fint"... Jeg har sett på Levi hele natta, ingen Kim er der for å roe ned nervene mine. Da jeg hadde fått et par timer på øyet i dag tidlig, våknet jeg opp sliten. Jeg hadde et stort behov for å gråte, en vulkan av følelser lå og ulmet i kroppen min. "Jeg fortjener bedre enn dette", skrek jeg. Misforstå meg rett, jeg fortjener Levi akkurat som han er, han er perfekt - downs syndrom eller ikke. Det jeg ikke fortjener er alle følelsesmessige nedturer. Hvorfor er han livstruende syk? Hvorfor vil ikke hjertet hans være akkurat som det skal være? Jeg tar meg selv i å ligge og stirre på brystet hans mange ganger.. Inni der er ikke alt som det skal. Noen skal skjære det opp å fikse og trikse for at han skal få et verdifullt liv. Jeg er klar, men jeg er redd. 

Jeg satt med tårer i øynene og matet Levi da Maria kom inn døra. Min beste venninne, gjennom 10 år. Alt vi har gjort, alle turene vi har vært på, alle dansegulvene vi har stått på, alle treningsøktene, alle latterkrampene, alle telefonsamtalene.. Vi har forandret oss, vi har vokst - men vennskapet vårt er like sterkt. Det er ingen som får meg til å le som henne, det er ingen jeg kan le med som henne. Vi gikk ut av leiligheten.. Ikke 2 som før, men 3 i dag.. Levi, Maria og meg. Vi handlet inn middag og gikk på tur. "Skal vi ta den korte veien? Den tar 15 minutter", sier jeg. "Vi tar den lange, vi. På 45", sier henne. Dét er bestevennen min. Hun som får alt til å virke lyst, når man selv føler det mørkt. 45 gode minutter, med fine samtaler og en liten gutt som sovnet godt. 

Middag ble det også. Og skavlan. Og latterkramper. Kanskje det blir en søvnløs natt igjen, men min beste venn er her med meg.



 


 

 

Hjerte-kontroll

  • 20.09.2017, 18:47



 


 

Maskingevær på mc`ern

  • 17.09.2017, 11:13

God søndag fra meg og verdens søteste trøtting over her.

Håper dere har hatt en fin helg hittill. Søndager er fine, har alltid satt pris på at de fleste butikkene er stengt én dag i uka. Det gir oss rom for å hvile i en nokså stressende hverdag. I dag skal vi fylle den med tur på Ekeberg - jeg har nemlig ikke vært i form denne helgen så jeg har holdt meg mest mulig innendørs. Jeg føler meg litt bedre, halsen er ikke like vond - hurra! 

På fredagen var jeg ute med to gode venner og spiste middag. Det ble noen glass også, men jeg var hjemme til klokka 23.00. Veldig hyggelig - fnisete og skravlete. Jeg har ikke behov for å dra den helt ut lenger, jeg savner gutta mine så fort jeg er ute av døra - men viktig å kunne slippe skuldrene litt. Kim skal på hyttetur neste helg så da blir det full rulle her hjemme kan jeg tro :-) 

I går var jeg i skikkelig dårlig form, ikke noe fyllesyke akkurat, men vondt i hals og ører. Levi og jeg dro en tur til mamma og Ove, jeg fikk sove noen timer og de fikk kose med lillegutt. Hjemmelagde kjøttkaker og "stjernekamp" på tv´n.. Ahh, luksus. Lenge siden jeg har vært der, tenk at jeg tok alt sånn for gitt før. Ingenting er som å komme "hjem" til gamle trakter. Kim hentet oss på kvelden og på vei hjem ville Kim innom Mc Donalds for litt kveldsmat. Vi kjørte gjennom mc´drive og vi var tydeligvis ikke de eneste som hadde lyst på junkfood en lørdagskveld. Plutselig ser jeg to menn gå rundt på parkeringsplassen i militær dress og maskingevær. Jeg blir helt stressa og skriker "nå blir det massakre på mc´donalds!". Kim blir stressa også, litt på grunn av meg men også fordi vi står fast i køen, med biler foran og bak oss. Jeg så for meg at de kom og meide ned alle sammen og jeg begynte febrilsk å tenke ut en rømnings plan. Da vi hadde betalt, kjører vi forbi restauranten og der sitter hele militæret smilende med hver sin burger i hånda. Vi kunne ikke annet enn å le av hele situasjonen men hallooo.. Er det vanlig å gå rundt med maskingevær liksom? Etter alt som har skjedd og alt jeg leser om, kan jeg ikke være annet enn redd. Jeg holder meg mest mulig borte fra store folkemengder, blikke no by-tråkking midt i Oslo på 17 mai her nei.. Terroristene vil skape frykt, og det klarer de. Jeg er redd og det kommer jeg til å fortsette og være. 

Uansett.. Ønsker dere en finfin søndag! 

 

Borte bra, men hjemme hos han her er best <3

Vekt oppgang

  • 14.09.2017, 21:21

Hei, fine lesere.
Har dere hatt en fin dag? Det har vi. Som skrevet tidligere - alle små positive ting i hverdagen gir meg styrke. I dag var vi hos ernæringsfysiologen på Rilshospitalet for å å veie Levi, blant annet. Vektoppgangen hans har gått sakte oppover de siste ukene, så mammahjertet mitt ble lykkelig når han viste 3812 gr på vekten i dag! Han er akkurat der han skal være i følge kurven sin. Ingen endringer skal gjøres, vi skal fortsette å gjøre som vi gjør. Hun sa til og med at vi var superflinke og at jeg skal klappe meg selv på skulderen. Å pumpe morsmelk på flaske er en heltidsjobb i seg selv. Ikke bare bruker vi enormt mye tid på å vaske og sterilisere alt, men jeg bruker i gjennonsnittlig to timer i døgnet på å sitte og pumpe ut melk. I tillegg må jeg pumpe 2/3 av melka i to flasker og så bytte til to nye flasker for det resterende som kommer ut. Fettet som kommer til slutt skal han ikke ha, så her blir det mange flasker å holde styr på. Lettere å amme vil jeg tro, men situasjonen vår tilsier flaske akkurat nå med tanke på hjertefeilen hans. Han forbrenner ekstra mye fordi han puster fort så derfor skal han få slippe å bruke masse energi på å jobbe for maten sin. Flaske servert til alle døgnets tider ;-)

Ellers har det vært en nokså rolig dag i heimen/stua. Jeg våknet opp med piggtråd i halsen og Kim føler seg tett og slapp. Vi kan ikke bli syke nå, lillegutt trenger oss. Inn med ingefær og chili hvis det trengs. Levi er som sagt tett i nesa og i dag fikk vi et kjerringråd; putte noen dråper morsmelk i neseboret hans istedenfor saltvann. Det skal jeg prøve neste gang det er behov for å skylle ut snørra - det kommer ut sykt mye. Heldigvis er det blankt da, hadde vært mer bekymret om det var grønt eller gult. Det er det verste jeg veit å gjøre uansett - han blir såååå sinna.

Tenk at livet mitt omhandler snørr og bæsj. For et år siden var jeg opptatt av fest og fanteri. Godt den tiden nogenlunde er over - jeg trives bedre sånn det er nå til tross for alt vi går gjennom. Gleder meg til å kunne blogge om andre ting, men frem til operasjonen vil dette være hverdagen vår - snørr og bæsj og det som hører med.

I dag smiler jeg, fordi lille Levi har gått opp 122 gr siden tirsdag! Dette feires med å vaske ennå flere flasker, sterilisere og sortere. Orden gir glede - hvertfall i mitt hodet. PS; ekstremt mye flasker eller?! Livredd for å ikke ha nok hehehehe...

God kveld til dere. S

en høstdag

  • 13.09.2017, 20:25



 


 

Øye undersøkelse

  • 13.09.2017, 09:10

Da er vi en liten tur på Ullevål. Levi skal øyeundersøkes. Tenkte å filme litt i dag - sånn typisk dag i vårt liv opplegg. En tur på sykehuset er jo blitt en del av hverdagen så dette er ikke et unntak ;-) Skal få lagt den ut senere, må først se hva dagen bringer. Vi er trøtte alle mann så det skal bli digg å dra hjem igjen om noen timer. Ha en fin dag så lenge! Xx

Komisk

  • 11.09.2017, 19:30

God mandag. Akkurat nå sitter jeg svett i sofaen. Levi er så tett i nesa (vært det hele tiden) og i ogmed at han kun puster med nesa må vi gi han noen dråper saltvann i hvert nesebor og suge ut snørra hans med en slange. Han HATER det, vi også forsåvidt, men det er så deilig når det er gjort - han puster myyye roligere. Ellers har jeg vært ei litta tur hos frisøren i dag. Dere skjønner.. Mor ville føle seg litt fresh her forleden og for å være fornuftig og spare penger, kjøpte jeg hjemmefarge fra vita. Jeg kjøpte en grålig farge men endte opp med gult. Jeg ringte venninna mi og sa jeg trengte hjelp og vi dro tilbake til vita.. Der fikk jeg beskjed om å kjøpe samme farge igjen, men den skulle sitte i en ekstra time. Vi gjorde som dama sa, og jeg endte opp med en blanding av gult og grønt. Egentlig har jeg lyst til å spasere bort på vita og gi de alle en liten tale - men jeg velger mine kamper. Rart de er så påståelig når de ikke har peiling. Jadda... Da ble det en frisørtur alikevel. 600 kr i hjemmefarge + frisør time for en kommunegrå farge. Typisk min flaks. Jeg tok jo selvfølgelig ei litta tur inn på vita igjen etter frisørtimen i dag - denne gangen for noe annet. Jeg har fått høre at det nye coco pulveret for tennene er så bra. Du skal altså dyppe en tannbørste i et sort kullpulver og pusse tennene i fire minutter - dette skal gi deg hvitere tenner med èn gang. Pulveret er helt sort så det virker skremmene for min deI men i og med at det har vært utsolgt overalt har jeg blitt smådesperat på å teste. Så da stod jeg der da.. på badet. Shavet leggene, tatt på annsiktsmaske, fornøyd med håret.. På tide å avslutte skjønnhetstimen med en go'puss liksom.. Sort skum ble det, greit nok. Men da jeg var ferdig og skulle skylle munnen ble det en sort ramme rundt tennene mine. Tror dere den sorte rammen er borte eller? NEIDA.. Ser ut som jeg aldri har pussa tennene i hele mitt liv. Tannkjøttet mitt ser råttent ut rett og slett. Jippi! Her bruker man de mest dyrebare timer på å føle seg vel, men ender opp med å føle seg uvel rett og slett. Kan ikke gjøre noe annet enn å smile, (eller ikke med de tenna jeg har nå) dette er jo bare komisk! Nå slipper jeg lue på hodet men må frem med munnbind istedenfor - blir gøyalt å veie levi på helsestasjonen imorgen ;-) Kanskje det er derfor Levi har gråti så mye i dag. Mamma'n hans ser rar ut....Haha! Tror jeg skal holde meg mest mulig inne.

Igår var Levi 6 uker! Tiden har gått så fort men samtidig sakte.. Gleder meg sånn til den operasjonen er over - vi venter bare.. På at Levi skal bli slappere og vise tegn til denne hjertesvikten. Heldigvis skal dette skje litt gradvis og vi skal på jevnlige kontroller. Neste kontroll er om en drøy uke. Håper vi får gode svar når vi skal dit, men hva er gode svar egentlig? Han må bli mest mulig sterk og rystet, så jeg håper virkelig vekten imorgen viser høyere tall enn det vi har sett hittill. Han gjør ikke så mye annet enn å spise så appetitten hans skal vi ikke klage på hvertfall. Ønsker dere alle en god mandag og en spennende valgnatt. Jeg har alltid vært politisk aktiv og jobbet som valgfunksjonær i flere år men i år har jeg ikke stemt - det har jeg ikke prioritert. Viktigere med gult hår og sorte tenner si. Jeg skal derfor holde munnen min lukket i politiske diskusjoner selvom jeg har et håp likevel ;-)

Nå skal de voksne spise laks. De små får nøye seg med melk. S

Klumpen i magen

  • 09.09.2017, 21:27

Jeg har en klump i magen. Den går ikke bort. Jeg forventer ikke at den skal gå bort i morgen, jeg håper bare den vil forsvinne en dag.

Er jeg god nok mamma? Gjør jeg det riktig? Mater jeg han riktig? Raper jeg han riktig? Kan jeg holde han bedre? Har han det fint hos meg?...

Jeg får tårer i øynene. Jeg har skrevet om selvtillit - at den alltid har vært hos meg men den blir satt på prøve om dagen. Jeg vet ikke om jeg er flink nok - til å være mamma. En liten skjør sjel er avhengig av meg, og jeg vil gjøre det perfekt. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke ser på han hver gang han sover, jeg får dårlig samvittighet når han gulper, jeg får dårlig samvittighet hvis jeg velger å være inne i regnværet istedenfor å trille... 

I går hadde vi hjemmebesøk av helsesøster for første gang. Istedenfor å bruke tiden på å snakke om den dårlige samvittigheten jeg konstant har eller om hvordan jeg eventuelt kan gjøre ting annerledes, måtte jeg fortelle om sykehusoppholdet vårt. Når han ble født, hvor mye han veide da han kom til verden, hvor mye han veide uken etter, uken etter der igjen, uken etter der igjen... Hva slags medisiner han gikk på, hva slags medisiner han går på, hvor lenge vi var på intensiven, hvor lenge vi var på hjerteavdelingen, hvilke tidspunkt vi kom hjem, hvilke tidspunkt vi kom tilbake til sykehuset.. Det er uendelig. Hun sa hun skulle fått en rapport om dette fra sykehuset, men den har hun ikke fått. Jeg fikk skryt for at jeg hadde oversikt over alt dette slik at hun fikk en helhet av situasjonen vi er i, men at dette ikke er min oppgave å formidle alt videre. Jeg er ingen maskin. Jeg trenger å spørre om andre ting også - ting som omhandler den nye tilværelsen som mor. Sånt får jeg ikke tid til, det blir borte i alt annet som skal drøftes. Enkle spørsmål kommer plutselig opp i hodet mitt, på natta, i senga, alene.. Dagen etterpå er de glemt. Heldigvis er jeg ikke alene.. Jeg har verdens beste kjæreste og barnefar ved siden av meg. Men følelsene mine er bare mine, klumpen i magen er bare min.

Jeg ser på sønnen min. Det vakreste jeg har sett i hele mitt liv. "Har du det fint, lille prins? Gjør jeg det riktig?"

 

 

Hei sveis

  • 06.09.2017, 18:41

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hey hey halå! Eller hei sveis kan jeg vel si. Sjekk den manken?! På tide å ta med din 5 uker gamle baby til frisøren? 

Det bøtter ned i dag. Helt greit for meg ass, da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for å være inne. Jeg har vært ute en tur da, med kusina mi. Hun fikk en datter 6 uker før Levi ble født - er så fint å ha noen å dele mamma-livet med. Hun har hjulpet meg flere ganger, med gode tips og råd. I dag har jeg derfor kjøpt et bæresjal og en ny ammepute - som jeg kommer til å bruke bak ryggen når Levi får flaske. Jeg har så sinnsykt vondt i ryggen om dagen. Jeg kom entusiastisk hjem med poser, i håp om at Kim skulle si «Fy flate, så smart at du tenkte på det Sarah», men enkel som han er, ser han bare på tv´n med Levi i armene og sier «drit bra, jenta mi. drit bra»?. Tidligere i dag snakket Ulf (kompisen til Kim) og vi om hvor mye disse babybutikkene tjener på oss - alt koster så utrolig mye penger og vi tror vi trenger alt. Jeg sa en gang at jeg ikke skulle kjøpe unødvendige greier, men jammen meg har jeg blitt bitt av basillen gitt. Levi bryr seg ikke, men jeg føler meg som verdens kuleste mamma med nye klær og dilldall. Takk for penger til bæresjal pappa - jeg vet du leser ;-) 

Ellers skal jeg prøve å endre litt på designet på bloggen. Jeg må føle at den er akkurat passe oversiktlig nok - kanskje det motiverer meg til å skrive mer. Jeg føler jeg heller lar være å blogge om jeg ikke har noe interessant å skrive om, men jeg har blitt fortalt nok en gang at det er hyggelig å få noen oppdateringer - om det så bare er et bilde eller to. Så nå legger jeg med noen små snutter som jeg har filmet litt her og der. Jeg skal bli flinkere - i og med at det er av interesse. Nå skal jeg farge håret mitt - i en kjedelig gråfarge som står i stil til etterveksten min. Kommunegrått hår - ikke et grått liv. Her i huset er det fargerikt - Levi har begynt å lage nye lyder og han smiler mer og mer. Han fiser også, sykt høyt. «Var det deg, Kim?» «Nei, det var Levi». Hahaha! Han får oss til å le så mye. Jeg har handlet middag også.. Klarte ikke å bestemme meg så kjøpte biff, pasta bolognese og laks. Kim skal mekke - gleder meg. 

Ha en fin kveld alle sammen.



 


 


 

Om meg

Sarah B

Jente/26/Oslo. I magen min har jeg en liten gutt som snart skal få hilse på verden. Sent i svangerskapet fikk vi vite at han har et ekstra kromosom 21 - downs syndrom. Han har også en hjertefeil som gjør at han må gjennom en åpen hjerteoperasjon etter han er født. På denne bloggen vil jeg dele tanker rundt det å bli mor for første gang - til en som er litt annerledes.

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no