hits

Lille Levi

Livet med et ekstra kromosom 21

🍃🌸

  • 19.06.2018, 19:24

Til alle foreldre som har barn med spesielle behov:

Jeg ser deg dra med barnet til utredning eller terapi når de andre mødrene er på vei til fotballtrening eller ballett.

Jeg ser deg falle ut av samtalen når vennene dine snakker om sine barns milepæler og karakterer.

Jeg ser deg når du konstant legger kabalen med møter og timeavtaler.

Jeg ser deg når du sitter ved dataen i timesvis og søker etter hva du kan gjøre for å hjelpe barnet ditt.

Jeg ser deg krympe deg litt når du hører andre klage over ganske trivielle ting.

Jeg ser deg strekke strikken til den nesten ryker, men fortsatt gå den ekstra milen for familien din, dag ut og dag inn.

Jeg ser deg grave dypt etter styrke du aldri trodde du hadde.

Jeg ser deg verdsette lærere, rådgivere, terapeuter og helsepersonell som bistår barnet ditt og støtter deg.

Jeg ser deg om morgenen når du gjør alt sammen om igjen etter enda en strevsom kveld.

Jeg ser deg holde deg fast i stroppen for harde livet.

Jeg vet at du føler deg usynlig, som om ingen legger merke til deg og alt du gjør, men jeg vil at du skal vite at jeg legger merke til deg.

Jeg ser deg utrøttelig fortsette fremover, selv om det ser ut til å være umulig.

Jeg ser at du fortsetter å velge å gjøre alt i din makt for å gi barnet alt du kan, alltid.

De dagene hvor du lurer på om du orker et minutt til, så vil jeg at du skal vite at jeg ser deg, og du er enestående og fantastisk.

Jeg vil at du skal vite at du er ikke alene. Jeg vil at du skal vite at kjærligheten er det viktigste, og det har du mestret med glans.

Og de dagene du opplever et gjennombrudd, og alt arbeidet har betalt seg, og det er din fortjeneste; jeg ser deg da også, og jeg er stolt av deg.

Uansett hvilken dag du har i dag; du er verdifull, du er god, og jeg ser deg.

Forfatter ukjent

En lang update

  • 02.06.2018, 13:22

Hallo mine fine lesere og ikke minst - hallo til alle nye lesere! Etter at jeg gjestet 'mammahjerter' på snapchat på mandagen, fikk jeg en del forespørsler på instagram og blogg. Så hyggelig at dere vil lese og følge oss😊 Tusen takk for fine meldinger også, om Levi, eller annet som jeg tok opp på snapchat. Jeg skulle gjerne brukt snapchatten min selv, men blir det for mye apper og sosiale medier på telefonen min, ender jeg som regel med å slette alt og bli borte fra det noen måneder. Det er for overveldende noen ganger og jeg må minne meg selv på å ikke bruke for nye tid på sånt. Livet skal jo leves også😀☉

Det har vært en tøff uke.. En skikkelig tøff uke. Jeg mistet en som stod meg nær for noen år tilbake, og jeg har sørget.. Mest i mitt stille sinn. Det har nok vært rart for Kim også, å se at man sørger over en ekskjæreste, men det er viktig og nødvendig. Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for noe som blir en nødvendighet i dette tilfellet. Det var begravelse i går, og det er rart at man kommer seg et steg videre i sorgen ved å fysisk være til stede når personen blir gravlagt. Det var godt å klemme gamle kjente, mimre med venninner og bare huske på de gode minnene. Livet er fint, livet er vondt.

Det har også vært mye kontroller i det siste. Vi har lagt merke til at Levi ikke hører på venstre øre og etter kontroll på Rikshospitalet, dro vi hjem med en olje fra apoteket. Han har ørevoks så hard som stein, så nå må vi prøve å få løsnet dette slik at legene kan få det ut. Håper det hjelper! 3 uker til med olje, så ny kontroll igjen.

Vi har også vært på hjertekontroll. Hjertet slår fint, og lekkasjen er lik. Moderat lekkasje. Så lenge den ikke blir større, kan Levi leve fint med dette - enn så lenge😊 Lungetrykket hans derimot, var ikke så bra. De spurte om vi hadde fått henvisning til søvn registering. Jeg har vært frustrert og sint i lang tid da jeg allerede i januar syntes Levi puster tungt om natten. I februar var vi på øre, nese, hals- den gangen for akkurat luftveisproblematikk. Da skulle vi få en haste-innkalling til søvnregistrering. Jeg ventet i nesten 3 måneder, og da jeg ikke hørte noe, kontakter jeg Rikshospitalet. "Beklager, det må ha skjedd en feil i systemet, det står ikke noe henvisning her".. Jeg er så lei av glipper og feil i systemer om dagen. Vi fikk da en ny henvisning til søvnregistrering i slutten av november?!?, noe jeg har irritert meg over. Da de så lungetrykket hans på kontroll forrige uke, konkluderte legene med å sende inn ennå en haste-innkalling. Da jeg ringte på fredag for å høre igjen, hadde det visst blitt en glipp da også. Det KLIKKA for meg, og damen jeg snakket med klikka med meg. Endelig en dame som forstår frustrasjonen min! Nå skal jeg purre igjen til uka. Å se barnet ditt få inndragninger, slutte å puste i sekunder og være urolig om natta er det siste vi trenger nå. Jeg tror ikke vi har visst hvor slitne vi har vært, før nå. Vi har krangla, grått og alt har føltes kaotisk. I tillegg skal man være kjærester? Har noen en oppskrift på dette? Nå skal vi få hjelp av noen til å skille hendelser og situasjoner. Det er viktig at vi tar ansvar. Levi har det så bra han kan ha det, men hva med oss liksom?

Hver gang Levi drikker flytende drikke (vann som regel), begynner han å hoste også. Han kan surkle i lungene og jeg ser han strever litt. Etter en kontroll på Ullevål forrige uke, fikk jeg bekreftet det jeg trodde. Noe av vannet går i luftrøret og i lungene. Han skal derfor begynne med 'thick n up', et type pulver som gjør væsken litt fyldigere. Apoteket har bestilt opp, så nå bare venter vi. Heldigvis er det ikke mye som kommer i feil rør, så vi fortsetter å gi han drikke i små mengder om gangen. Vi har heller ikke fått svar på relfuks/sonde registreringen ennå..

Ellers er ting ok i dag. Sola steker, men øynene mine er hovne - jeg går rundt og myser😀 Kim er på 'Musikkfest i Oslo' med butikken han og kompisene driver. Jeg ville komme innom med Levi, men etter å ha kjent etter på kroppen, blir vi hjemme. Vi har badebasseng på terassen, grill og parasoll. Alt er tilrettelagt for en hyggelig dag/kveld hjemme. Tante-Maria (min bestis) er på besøk og kjæresten hennes kommer etterpå. Han er afrikaner og Levi ELSKER han😅 Gøy med fargenyanser tydeligvis. Vi ler oss i hjel her hjemme.

Jeg savner å dele følelser om ting og tang, men jeg har blitt fortalt av noen at jeg burde være mer privat. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, da jeg føler intensjonen min med hele greia her er å dele. Så lenge jeg ikke slenger dritt om noen, burde det ikke være noe problem. Det er MIN blogg. Hvis jeg kan dele bilder av sønnen min 1 dag gammel på sykehus, kan jeg dele alt annet også. Det er tross alt det mest private og kjærlighetsfulle jeg har fått oppleve i livet mitt. Jeg delte, og dere sendte kjærlighet. Den kjærligheten har gjort dette lettere å stå i. Tenk dere.. Om 2 måneder er Levi 1 år allerede. Mitt fokus nå er å fortsette å snakke om temaer som jeg synes er viktig - uansett hva folk skulle mene, tenke eller tro. I tillegg får jeg mailer fra foreldre som er i samme sorg/glede som vi var i for snart ett år siden. Jeg har et lite tips til dere; vær hard! Stå på deres! Ikke la systemet tråkke dere ned. Vi bor i et av verdens beste land i forhold til helse, men det finnes mange surpadder på telefonlinjene. Les dere opp på krav, vær en bitch og gjør det som føles riktig for dere/ barnet deres.

Prøv å nyt sommerdagene. Og ps: hvis dere ligger inne fordi dere ikke orker sola - nyt det også! Alt er relativt spør du meg. Jeg klager ikke altså, men denne hetebølgen tar på - hvertfall for de eldre og aller minste. Smask fra meg! 😗

Hei sonde, ha det sonde

  • 24.05.2018, 05:42

Heyyyy!

Klokka er snart 05.00 og Levi kan ta ut sonden sin uten at vi må tilbake på Ullevål for å sette en ny! Jippi. Skulle ha med kamera, men glemte det seff📸😅

Klokken 07.45 i går morges steppet vi opp på Ullevål sykehus. Levi skal testes for refluks i 24t. Han kan få sprutbrekninger til tider og tigermamma må få sjekket det ut. Ser du meg brøle?😂 Det har blitt bedre med tiden heldigvis, men det er godt å få sjekket av punktet på listen likevel. Jeg gruet meg veldig til 24 timer med sonde, da jeg husker den tiden da Levi var liten baby. Den sonden skapte kaos, selvom den var nyttig for at Levi skulle få i seg næring. Jeg husker at vi måtte bytte den ofte, enten fordi han dro den ut selv eller fordi det hang en rad med busemenn festet på den slik at han ble tett og slet med å puste. Etter hjerteoperasjonen hans, hadde han også sonde selvfølgelig, og det var så vanskelig å prøve å gi han flaske samtidig når vi skulle prøve å la han spise litt selv. Et lite langt rør gjennom nesa og halsen.. Jeg skjønner han godt jeg ass.

MEN.. Denne gutten er den sterkeste og mest tapre lille menneske jeg kjenner! Jeg klarte ikke å se sykepleieren sette den inn, så jeg satt meg utenfor og venta. 4 min senere kom sykepleieren ut og sa: "For en flink liten gutt!". Og jeg som grua meg i lang tid😂😥 Ære være Kim som takler sånt. Sånn holdt han på når vi var på sykehuset også - super interessert i alt som har med medisiner og utstyr å gjøre. Jeg kom inn igjen på rommet og ble møtt av dette😍

Så da var det bare å reise hjem igjen. Sonde med tilhørende maskin som registrerer (han fikk en liten rumpetaske til maskinen hehehe) og et ark der vi skulle skrive alt han gjør til enhver tid. Jeg trakk litt på smilebåndet da jeg hørte Kim måtte avbryte samtalen med naboen ved å si: "Oi. Der kom det en gulp. Må bare registrere denne gulpen her, et lite øyeblikk bare. Gulp klokka 16.15 - en god munfull" 😂

Maria, min tredje halvdel (?😁), tok med seg Levi på en liten shopping-runde i går kveld og etter 1 times tid ringte hun og var helt stressa. Levi hadde dratt ut sonden - rett før leggetid seff. Da bar det ned igjen til Ullevål for å legge den inn på nytt. Jeg drev med et lite hage-prosjekt så Kim dro ned med Levi. Denne gangen hadde Levi ikke tatt det like pent. Kim sa han aldri hadde hørt han gråte sånn før.. Da de kom tilbake lå han over skulderen til Kim med øynene lukket og tunga hengende ut. Stakkars lille, sonde er ikke lek fårn si!

Nå er det endelig snart over. Vi har jo vært gjennom verre ting en dette, men alt er jo relativt. Ting er litt vanskeligere nå enn før også, både fordi jeg kjenner Levi bedre og fordi han er større og 'forstår' mer og mer. Snart han kobles fra denne maskinen og jeg håper han puster bedre da, for akkurat nå snorker han skikkelig. Sikkert derfor jeg ikke vil sove og heller se på fuglene stå opp. I dag bærer det til hjertekontroll og down syndrom kurs + levering av sonde-utstyr😊 Og så må jeg få tatt med Levi til et vann så vi kan plaske i kanten - sola får 10/10 poeng av meg om dagen - lett☀

Jeg malte disse 'tønnene' i denne nydelige blåfargen i går. Ble riktig så fornøyd. De står på verandaen med blomster og lys på. 99 kr stk på europris i fjor! De har stått ute hele vinteren og trengte en upgrade! I tillegg har jeg fått blomster i kassene! Sola gir meg energi jeg ikke visste jeg hadde😀 Jeg håper jeg ikke er den eneste om det?

Xx S

En tanke dvele p

  • 22.05.2018, 22:00

Kjære lesere.

På søndag kom jeg hjem fra 'sommerstugan' som de så søtt kaller det i Sverige. Den er ikke større enn 45kvm, men den har alt vi trenger. Utedusj med varmt vann, sengeplasser til 8, hengekøyer, tv hvis man trenger det (skjer ikke så ofte at jeg ser på den faktisk, bortsett fra det kongelige bryllupet på lørdagen - jeg synes Meghan Markle var utrolig vakker❤)..
Jeg må si jeg er heldig som har mulighet til å reise til et sted som er omgitt av fuglekvitter, stillhet og et par steinkast ned til vannet. Men det beste av alt er at Levi har en hytte å vokse opp i fremover. Gleder meg til han løper rundt der, med badebasseng og hundene til mamma og Ove. Vi bor jo ganske så sentralt i Oslo by, og selvom jeg ikke lenger tenker over t-banen som suser forbi hvert kvarter, var det deilig å være på hytta og nesten høre mine egne tanker. Jeg trengte det også. Det er en lang kjøretur på 4 timer og hver gang jeg kjører nedover, er jeg oppgitt og teller minutter. Spesielt nå som jeg har en liten gutt i baksetet.. Men det er like befriende hver gang jeg kommer ned. Jeg dro nemlig for å flykte bort fra alt her hjemme, men jeg dro hjem igjen med litt ny innsikt. Familien min på hytta opplevde meg som stresset.. Ikke èn gang drakk jeg en øl i hengekøya og bare nøyt - selvom jeg hadde hjelp med Levi av både mamma, hennes mann og tante-Monica. Jeg skulle lage mat og rydde hver eneste gang Levi sov en liten time og ellers var jeg sliten og ville være for meg selv.

Etter et lite utbrudd fra min side hvor jeg pakket sakene mine og skulle reise derfra også, ringte jeg Kim for å ut frustrasjonen min. Han ba meg stoppe bilen og puste i ti minutter. Jeg gjorde som han sa, selvom jeg var sur for at han skulle bestemme over meg etter all frustrasjon og tristhet vi har vært igjennom. Jeg fikk et panikk anfall rett og slett, og skyldte på hele verden for hvordan jeg hadde det. Etter 10 minutter på en sidevei 1 time unna, snudde jeg. På veien tilbake var jeg like sur men mest redd, for at resten av familien på hytta skulle være sure på meg. Jeg sa unnskyld for oppførselen min og de godtok den. Vi pratet litt og jeg ble fortalt hvordan de rundt meg opplevde meg. Negative tanker, negativ holdning til ting, og om situasjoner i livet mitt som jeg kan klare å håndtere uten å flykte fra det.

Jeg ble på hytta. Jeg tok det til meg. Jeg tenkte over det. Jeg innså at det stemmer. Jeg så jo for meg frihet til å slappe av der nede, men jeg ødela den selv fordi jeg stresser for mye. Jeg stresser om alt. At Levi får kontrollene sine, at alt vi skal få gjort, blir gjort. Det er så mye som skal gjøres hele tiden, føler jeg er en sprettball mellom sylehusene til tider - men jeg må tenkte positivt, og i denne sammenheng er det at Levi smiler og er glad hele dagen, han legger på seg og virker oppegående og lykkelig. 

Når det er sagt.. En leser spurte litt om jeg kunne forelle om dagene vi har på sykehuset, rutiner og møter osv. Denne uken er propp-full og jeg skal ta med kamera på alt. Jeg skal prøve å være positive-Sarah, men det kan ikke bli falskt heller akkurat. Det starter allerede imorgen kl 07.45 på Ullevål sykehus. Da skal Levi gjøre noe jeg gruer meg litt til...

Her er timeplanen for uken. Jeg forsov meg til dag 1 av downs-syndrom kurset, så vi måtte stå over. Kurset holdes to ganger i året, så det er kjipt jeg sov så lenge... Eller for å være ærlig var det digg. Men vi får komme sterkere tilbake de neste dagene så godt vi kan.

Håper dere har det fint. Tenker på dere stadig vekk. Spesielt deg, Bjørg. Kommentaren din traff meg i hjertet. Du er så snill som vil kommentere og skrive til en du ikke kjenner. Jeg traff deg gjennom bloggen og jeg blir alltid glad når jeg ser at jeg har fått en kommentar av deg <3 Klem fra meg

💔

  • 11.05.2018, 18:37

Èn kommentar fikk meg til å gråte i dag tidlig. "Hadde jeg vært mammaen din, hadde jeg vært uendelig stolt av deg".. Tårene bare renner akkurat nå. Jeg gjør alt for å holde Levi frisk, men selv har jeg blitt syk. Jeg har kanskje prøvd å legge det under teppet, men med èn gang jeg kommer på tanken om at det kanskje stemmer, begynner jeg å gråte. Jeg har innsett det nå. Jeg er ikke lykkelig. Den som gjør dagene mine verdt det, er Levi. Samtidig går jeg rundt med en skyldfølelse for at jeg i det hele tatt er ulykkelig når jeg er så heldig som har blitt mamma til denne lille gutten. Folk kan nevne det her og der i farten.. "Så tynn du har blitt". Gode venner bekymret seg og sier: "Sarah, spiser du?". Kim blir sur hver gang han spør meg om jeg har spist, derfor kan jeg lyve noenganger og si "ja", bare fordi jeg ikke har energi nok til å krangle. Jeg brekker meg av tanken på mat noenganger og jeg vil helst bare gå i så store klær som mulig så jeg slipper å høre det om jeg går ut og treffer på noen som ikke har sett meg på en stund. Men det synes fordèt.. "Så tynn du har blitt i ansiktet ditt.." Busted.

Jeg har blitt den som har et usunt forhold til mat. Jeg som alltid har elsket å spise. Jeg kniper tennene sammen hver gang jeg tenker på at det må forandres. Levi må ha en mamma som spiser. Levi må ha en mamma som viser han hva er godt kosthold er. Hvordan skal jeg snu?

Først hvorfor deretter hvordan.. Eller omvendt?

Hadde ikke Levi vært hos meg, hadde jeg dratt min vei. Det er dramatisk sagt, men det er det jeg føler inni meg. Jeg har ikke et liv uten Levi. Jeg skal elske deg til den dagen jeg dør, gutten min. Jeg skal ta vare på deg så godt jeg kan. Jeg skal gi deg all min kjærlighet og all min kunnskap til å vise deg det fine ved livet. Fuglene som kvitrer, krabbene i sjøen... Jeg vet det vil bli bedre tider, for jeg skal prøve å skjerme deg for alt vondt som kan være. Og heldigvis vil du heller ikke forstå det vonde i sammenheng, fordi du har et ekstra kromosom som gjør deg til et "perfekt" menneske i mine øyne.

Jeg har blitt fiende med mannen som var min partner in crime. Vi krangler, skriker og ser verden og realiteten på helt forskjellige måter. Jeg er knust. Han er knust. Forholdet er trampa ned og knust i biter. Hjertet mitt er i biter for faen. For nesten ett år siden fikk vi skatten vår, og nå skal vi skilles lag.

Si meg noen, vær så snill - at dette vil ordne seg til slutt.. At Levi vil være lykkelig med mamma og pappa hver for seg. "Stå i stormen", har jeg hørt et eller annet sted. Den stormen har blitt en tornado. Den kan jeg ikke stå i, ingen mennesker burde stå i den. Da dør du når den treffer deg. Akkurat som jeg dør litt og litt inni meg når den oppstår fordi vi krangler..

Mamsen min

  • 08.05.2018, 08:54

Kjre mammaen min. Du som alltid er der. Du som er alltid tar opp telefonen nr jeg ringer. Du ja. 

Etter jeg selv ble mor, kan et snev av drlig samvittighet komme over meg nr jeg tenker over hvor flink du har vrt med oss. Du har strevd hele livet, for gi broren min og meg alt vi trenger og mer. Vi har kommet frst i rekken, med skole og jobb i tillegg. Da pappa ikke var nykter, og du fikk dagene til g rundt likevel. Selvom du sikkert var s sliten at du nesten ikke orket mer, husker jeg en barndom fylt med latter, middager p bordet, sommerferier med mommo til Spania.. En kjrlighetsfull og god mor med klemmer og trygghet i fleng. Jeg kan med hnden p hjertet si at barndommen min var perfekt. Mye hadde sikkert med miljet i borettslaget (grn) men det hadde ogs med alt du var og ikke var. Du trengte aldri gi middagsordre fra trappa, for vi kom alltid lpende inn da vi visste det var tid for spise. Du var aldri en av de foreldrene som sa at jeg ikke fikk vre med den klassekompisen, eller den klassekompisen fordi de hadde drlig innflytelse. Du lot meg leve, ta valg, akseptere forskjellige mennesker og velge hvem jeg ville omgs deretter. Det er sikkert derfor leiligheten vr alltid hadde pen dr, for mennesker og venner kunne komme og g slik de ville, for snn mamma var du - den som ikke brydde seg s mye om hva alle andre hadde eller gjorde. Du gjorde det beste du kunne utifra omstendighetene dine, og resultatet ble en hel bunke gode og trygge minner. 

Til og med nr lillebror og jeg kranglet og slss i baksetet, klarte du finne en mte hndtere det p. Jeg flte alltid jeg fikk skylda, noe jeg har vrt bitter p lenge (hehe), men jeg forstr mye mer n. Jeg er 5 r eldre enn broren min, og krangle med en 3-ring og fortelle han at foreldrene hans egentlig kommer fra Ghana, er rett og slett drlig gjort. Han kunne begynne hylgrte i bilen mens jeg satt og lo av han. Akkurat dr forstr jeg at jeg mtte ta p meg skylda. Men prv og legg skylden p MEG da, en dramatisk 8-ring som nsket oppmerksomhet s fort jeg pnet ya. Du m vel ha hatt noen dager hvor du ville legge deg under dyna og skrike? 

Du er en av de nrmeste menneskene i livet mitt, og du er den nrmeste og viktigste personen jeg kan relatere meg til nr det kommer til ha et barn som er sykt ogs. Det er en gave for meg, kunne snakke med noen som jeg verdsetter s hyt, og som samtidig kan forst akkurat hvordan jeg har det. Tante-Monica sier jeg er s lik deg da du ble mamma som 20-ring, og jeg blir glad nr hun sier det. Hvis jeg kan gi Levi den barndommen jeg hadde, har jeg gjort det. Da har jeg klart det. 

Med astma p oss begge, utallige luftveisinfeksjoner og andre utfordringer helsemessig, kan jeg n forst hvorfor du i senere perioder er sliten. Nr man jobber som en maskin for g hjulene rundt, vil det kanskje vre rart nr vi flakser ut dren og har blitt myndige selv. Ingen takk for noen ting. Jeg vet du ikke tenker over det, men jeg vil si takk til deg. Takk for alt du har gjort for oss. Takk for alt du gjr for oss. Du bygde grunnmuren, og den er drit faen meg solid. Hvordan hadde jeg klart st i alt jeg har sttt i det siste ret, hvis du ikke hadde lrt meg hvordan? trre, hpe, roe ned, finne styrke nr alt fles hplst. Nr lillebror fikk hjernehinnebetennelse ogs. 3 r gammel. Og du fr beskjed om at han kanskje ikke overlever natta, mens jeg flakser rundt i sykehus gangene for finne meg venner. Jeg fikk en venn, husker du? Hun som hadde kreft. Vi spilte kort og jeg kjrte henne rundt i rullestol p kveldene. Hun hadde faktisk kreft, men for meg var det bare en sykdom. Akkurat som broren min ogs var syk. I mitt hodet var det morsomt vre p sykehus. Jeg fikk tross alt taxi til skolen og det var kult skryte om i klassen. N som mor selv, skjnner jeg ikke hvordan du mestret. Jeg fatter ikke. 

Ogs har jeg alltid klagd til deg. Kan si at lillebroren min alltid er prioritert frst. Drlig gjort. Du gjr det beste du kan, for oss begge. Men jeg kan si med hnden p hjertet, at Levi alltid vil vre spesiell for meg. Alltid vil jeg beskytte han litt ekstra. Ikke fordi han har down syndrom, men fordi han har vrt hjertesyk. beskytte han vil vre min frste prioritet, og jeg vil tro at det kjenne p flelser som vre redd for om han kommer til overleve eller ikke, vil vre med meg for alltid. Derfor skjnner jeg ogs mere n. At de filletingene som gi meg skylda, egentlig bare handlet om at jeg kunne sluttet terge broren min med at foreldrene hans "egentlig satt i en strhytte i Ghana." Det foregikk viktigere og mer alvorlige ting i livet ditt p det tidspunktet. Jeg vil derfor takke deg for tlmodigheten din. 

S fr du ditt frste barnebarn. Du var med da han kom til verden, du ble med han rett fra meg (bokstavelig talt) og opp p nyfdtavdelingen. Du knipset de frste bildene av han. Du hjalp til med mate mellom to trange stoler p en full avdeling. Du satt med Kim og meg og ventet da Levi ble hjerteoperert. Du roet meg ned da jeg skrek til legene i frustrasjon. Du ler til og med av hva jeg sa til dem i etterkant. Du spurte legene om sprsml jeg hadde glemt. Du klarte finne humor i en vanskelig situasjon. Jeg husker jeg var s forbanna p deg inni meg da du tok et bilde av Kim og meg mens vi satt og s ned p hver vr side av stolraden p Rikshospitalet. Vi hadde nettopp ftt vite at barnet i magen hadde hjertefeil. Kim og jeg snakket ikke sammen.. Bare s ut. "Og du knipser et bilde av oss?!, tenker jeg. I dag ler jeg av bildet. Akkurat som du gjorde. For du visste, fr meg, at Levi var Levi og at han ville vre elsket uansett. Du s p Levi som en gave hele veien du mamma. Du fikk meg ned igjen p jorda, fordi du normaliserte det vi stod i, s godt det kunne la seg gjre. 

Men jeg kan tenke meg du l hjemme i sofaen og var redd. Redd for at datteren din ikke ville takle dette. Redd for at ditt frste barnebarn var s alvorlig sykt at han ikke ville overleve. Du hadde sikkert tusenvis av flelser selv, men du prioriterte Kim og meg hele veien. Fordi du er verdens beste mamma. Alle disse egenskapene og minnene, gjr det til verdens beste mamma. 

N er du sliten. Og du trenger ta vare p deg selv. Vi trenger ta vare p deg. Du trenger energi. Det er greit ikke alltid vre tilgjengelig eller bekymre seg for barn og barnebarn. Det gr akkurat som du sa det skulle g etter at alle var i sorg, - det gr bra. Levi har det bra, jeg har det bra og jobber med meg selv slik at jeg kan f det bedre, lillebror prver s godt han kan - skole, jobb, trening. Alt du lrte oss, har gjort at vi fungerer i samfunnet, og det du ikke kan gjre noe med, har vi tatt tak i selv. Fordi du ogs har lrt oss snakke med noen om man har behov for f ut litt dritt, som vi kaller det. Vi kan alle krangle som da vi var sm fortsatt, men vi har kommet langt. Og vi kan bli enn bedre. Ta vare p deg selv n, mammaen min. Jeg gleder meg til du begynner male bilder igjen - jeg vil nemlig ha en bestilling p rommet til Levi. Nr Levi blir stor nok, skal jeg forklare han at bildene p rommet hans er malt av mommom. Da er du hos han hver natt, akkurat som du alltid er der for meg.

The Queen of all Queens needs a nap, og mamma... - det er helt greit.  

Jeg elsker deg. 

 

Kimmen min

  • 07.05.2018, 21:38

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hallo, lesere!

Hvordan er det med dere? Tusen takk for tilbakemeldinger p mitt forrige innlegg. Jeg setter ogs s stor pris p innspill om hva jeg kan skrive om, eller spesifikke sprsml dere lurer p. Jeg har ftt noen allerede, og er i gang med svare s godt jeg kan. Jeg tenkte jeg kunne filme og skrive litt om hverandre, det blir morsommere for meg ogs. Det er vel ingen hemmelighet at jeg er glad i skrive laaange innlegg, og det kan jo vre fint ta det over en liten prat til kamera istedenfor noen ganger. Skravle kan jeg ogs.

Apropos prate til kamera. Jeg legger ved et lite (haha) klipp om hvordan Kim og jeg mttes, alts vr frste (andre) date. Jeg lagde den akkurat, og skal bare f den lastet inn p macen min. Dette ble spontant og jeg fler meg egentlig lite vakker om dagen skal jeg vre rlig.. Men jeg synes ogs det riktig at jeg lager den ujlete, for det er slik jeg er n. Jeg er litt sliten. Da er det vel p sin plass se litt sliten ut ogs, tenker jeg ;-)

Noe av det handler om Levi, og at han sliter med sove godt om nettene fordi han har s store mandler. Dette gir igjen luftveisinfeksjoner, noe som har pgtt i 3 uker n. Kim og jeg sover fortsatt p vakt, fordi Levi sliter litt med puste. I tillegg blir nesen tett og da er det ikke rart lillegutt blir urolig. Det er veldig slitsomt for oss alle, ikke minst for Levi, og jeg har vrt i dialoger med spesialister om f en svn overvking av han. Den skulle vi vrt p for over 3 mneder siden, men vi ble litt glemt bort i systemet som de s fint fortalte da jeg lurte p om vi snart hadde time for dette, og vi sitter derfor og venter p ny henvisning. Hper de da ser at noe m gjres, for jeg tror ikke det er normalt sove slik. Jeg har ingen sammenligne med, men hre barnet ditt snorke hyt er ikke s hyggelig. Jeg klarer ikke sove nr han er snn. Heldigvis er Kim roligere der, og lar meg f sove om nettene slik at jeg har energi til ta han nr han vkner p morgenen. 

Noe av det handler ogs om vonde flelser knyttet til familie. Det er for personlig prate om, men det gjr noe med meg. Jeg er ganske lei meg, og vil helst bare ligge under dyna til tider. Heldigvis har jeg en snn som drar meg opp, men likevel skulle jeg nske noen aspekter i livet mitt forandret seg eller var annerledes. Jeg skal prve gjre noe med det, men det er vanskelig nr det ikke alltid er opp til en selv. 

Dette ble klaging, men det er litt av realiteten i livet mitt n. Kanskje dere finner det mer underholdene se videoen under. Dette var desidert den flaueste episoden jeg har opplevd hittill, i livet mitt. 

nsker dere en fin kveld videre <3

 


 

 

 

Me, Myself & I

  • 03.05.2018, 18:29

Gjett hvor jeg er!

P stbanehallen i sentrum, all by myself. Jeg har kjpt meg mitt andre glass vin, musikken er p rene og macen foran meg. Jeg fikk nemlig en tanke i gr kveld, en tanke som fortsatt var der nr jeg vknet i dag tidlig.. Faktumet er at det ikke s lett blogge med en liten gutt i hus - han er mitt strste fokus og alt annet kommer deretter. Jeg har jo blitt mamma tross alt. Men likevel slo det meg... Jeg er jo mer en mammaen til Levi. Store deler av livet mitt har jeg brukt tid p jenterommet mitt alene. I trusa, med en potetgullpose og en notatblokk. Jeg har alltid hatt et behov for skrive hva jeg fler og tenker om ting - som terapi for forst mitt eget hue. Det finnes s mange notater jeg har skrevet gjennom rene. Om kjrlighetssorg, depresjon, lykke, usikkerhet... Tegne har jeg ogs gjort. Jeg har aldri vrt srlig flink til det, men det har gitt meg en form for ro likevel. Lreren min p hyskolen sa en gang til meg: "Hvis du kan se, kan du tegne".. 

Jeg tenker det samme om fle. Hvis du klarer kjenne p flelser, kan du p en eller mte klare beskrive de. Og det er kanskje derfor jeg har flt et press som i og for seg er selvforskyldt. "S utrolig flink du er til skrive, Sarah. Fortsett skrive slike sterke innlegg p bloggen".. Problemet er kanskje at det ikke er s dypt lenger, fordi jeg ikke orker g inn i flelsene mine hver dag.. Jeg burde sikkert gjre det for finne ut mer om meg selv, men hvem orker fle hele tiden da? Vi lever i et samfunn hvor folk ruser seg i hjel, for fle seg bedre. Men de ruser seg ogs for flykte fra flelsene sine. Vi hrer p musikk for fle. Vi grter fordi vi fler noe av det vi lytter til. Flelser er der. De kommer. De gr. Akkurat som tanker. En klok pensjonert lege (Ingvar Wilhelmsen) sa en gang under en forelesing han hadde; "70% av hva vi tenker i lpet av en dag er bare tanker. De setter ikke spor. De er bare tanker. Overfladiske tanker som du selv tror p. Men de er ikke ndvendigvis sanne. Det er dine tanker. Bare dine." Jeg husker jeg tenkte mye over akkurat dt. Alt jeg sier til meg selv er ikke hva alle andre tenker, selvom jeg tror at mine tanker dominerer et helt samfunn noen ganger. Latterlig, men sant. 

Anyways. Tanken som fortsatt var med meg da jeg vknet, handlet om denne bloggen, eller dagboken som jeg s fint liker kalle den. Jeg begynte tenke over at jeg har mer p hjertet enn skrive om Levi hver dag. Kanskje det er derfor jeg ikke orker heller. Fordi jeg trodde Levi skulle vre s jvla forbanna annerledes, og jeg ville vise samfunnet at han er like mye verdt som enhver "normal" person der ute. Men jeg har lrt med tiden at han ikke er noe annerledes enn deg og meg. Han er Levi. Han har et ekstra kromosom liksom. Thats it. Og han er jo akseptert. 90% av barn med down syndrom blir tatt bort, men det vil ikke si at de som ikke vil ha barn med down syndrom, ikke aksepterer andre som har down syndrom. Jeg vil vise han frem, og det skal jeg gjre i massevis, men jeg kan ikke ha en blogg som er basert p en liten gutt som lever et helt normalt liv - og skrive om det hver eneste dag. Derfor skal jeg introdusere noe nytt... Nemlig meg sjl. Jeg har mye skrive om, mye jeg er villig til dele som omhandler andre ting enn vre mamma. Da blir det sikkert flere innlegg ogs, for da kan jeg kategorisere det etter hva jeg nsker skrive om. Noen ganger er det om Levi, andre ganger om det fine i livet, andre ganger om det vonde... Om livet mitt fra ulike aspekter. Det handler ogs om at de viktigste og mest kjrlighetsfulle yeblikkene i livet mitt er nr jeg er med Levi alene, uten kamera. 

Kanskje mister jeg noen trofaste lesere, men slik er det. Bloggen er om Levi, men det er jo jeg som skriver den. Jeg er mer en mammaen til Levi og det finnes mye annet skrive om ogs. Kanskje dere vil vite hvordan det er vokse opp i Oslo i 2018? Vil dere vite hvordan ungdommene i dagens samfunn fester? Jeg vet. For jeg har vrt der og jeg kan fortelle den brutale sannheten, utifra mitt ststed sklart. 

Hva synes dere om at jeg endrer litt? Litt Levi, litt meg, litt diskusjoner, litt oppskrifter, litt av alt. Hres det ok ut? 

 

 

TLAMOD

  • 02.05.2018, 21:05

Hei igjen fra oss. 

I dag fikk jeg en telefon av en venninne som etterlyste innlegg!! Jeg trenger spark i rumpa, for jeg fler at jeg ikke alltid har noe spesielt komme med.. Jeg diskuterte litt med Kim og sa jeg trengte noen timer for redigere film til dere. Han ba meg slenge ut noe av det jeg allerede har og ikke gjre s mye ut av det. Levi er glad i mat, og frokost er noe av det hyggeligste jeg liker gi han. Vi sitter som regel p gulvet, ser p Fantorangen og spiser grt. Her er ei litta snutt av Levi som venter p frokosten sin. Denne filmen filmet jeg for 2 dager siden. Jeg har mange klipp, s hvis dere nsker se noe spesielt - rop ut! Jeg synes det er fint dokumentere mye, bde til oss privat men ogs for at dere skal se. 

 

 

nsker dere en fin kveld videre! 

S

Birthday girl 🎈

  • 29.04.2018, 23:08

Yesss.. På lørdag ble jeg ett år eldre. 27 år og mamma til en liten gutt - tenk deg det. I fjor vugget jeg rundt med Levi i magen og inviterte familien på middag. Jeg lagde så mye dessert at gjestene ikke orker halvparten engang, men ostekaka ble en sikker vinner og den skal jeg lage snart igjen - enklere oppskrift finner du ikke. Jeg husker også at jeg ønsket meg et kamera av Kim, fordi jeg ville kunne ta fine bilder av bebisen når han kom.. Da vi fikk vite at Levi hadde hjertefeil og down syndrom var jeg så nede at jeg bestemte meg for å lage en blogg. Der skulle jeg filme meg selv på mitt mest sårbare. Dagen jeg skulle filme det første innlegget begynte jeg å få litt vondt, og etter noen timer lå jeg fødeklar på Riksen😀 Jeg klarte å filme like etterpå og legge ut på bloggen jeg hadde klar, så kameraet ble brukt godt alilevel. Jeg er så glad jeg har masse filmer fra tiden på Riksen når han var så liten.. Det skal vi se på når han blir større❤

I år ønsket jeg meg ingen verdens ting. Jeg ønsket meg en blid Levi og en hjerteoperert sønn, jeg ønsket meg lunsj med mine nærmeste og en drink eller to. Jeg fikk alt sammen😀 Kim, pappa, mormor, Maria, Levi og jeg spiste og koste oss. Da Maria og jeg hadde fnist oss gjennom noen drinker, dro vi hjem. Jeg sovna fra 18-21.30. Er det mulig?!😂 Maria og Kim hadde benyttet kveldssola med prosecco mens jeg lå og snorket i etasjen over. Da jeg våknet 21.30 lagde jeg bursdagsmiddagen jeg hadde kjøpt. I 23-tia var Biff alá Sarah servert😂 Jeg fikk TO kaker også. Klarte å spise opp alt i løpet av kvelden, med hjelp selvfølgelig. Tusen takk for 'verdens beste'-kake av bestemoren til Kim og tusen takk for verdens saftigste gulrotkake av mammaen til Maria❤ Utrolig hyggelig og omtenksomt. Kake er faktisk så godt, jeg kunne spist det til middag, frokost og kvelds. Dette må Levi aldri få vite!!

Jeg hadde verdens hyggeligste dag med mine nærmeste! Før var det hæla i taket og tenna i tapen, nå er det èn drink og natta kl 18. Hehehe. Men jeg har det bedre slik.. Livet mitt gir mer mening nå enn tidligere, og det var spesielt for meg å feire min første bursdag med lille sønnen min rundt meg - selvom han selvfølgelig ikke skjønner noe av det😋😄

HIPP HURRA FOR MEG! Jeg er stolt av meg selv - og spesielt det siste året. Nå er jeg 27 år og mye spennende i vente, tenker jeg. Gleder meg til å se Levi bli større og utvikle seg dag for dag. Jeg er takknemlig.

Har dere hatt en fin helg?🌻
Klem fra S

Mommy gone crazy?

  • 26.04.2018, 17:27

God ettermiddag😊

Det er rart med det.. Man tenker at babytid er kos, og store deler av tiden er det akkurat det. Men jeg tror man lett glemmer alt de små skal igjennom av sykdommer og infeksjoner for å bygge opp immunforsvaret sitt - spesielt hvis man aldri har hatt barn før. Barn med down syndrom er jo mere utsatt for slikt og det har vi fått kjenne på de siste ukene også. Kort fortalt var jeg på legevakten igjen i går. De må vel være dritt lei av meg der nede nå😂, men èn gang for mye enn èn gang for lite altså. Kim dro på kveldsvakt og jeg dro ned til mommon min på ettermiddagen. Jeg skulle hjelpe henne med å stelle føtter og jeg hadde allerede kjøpt to ostekaker og to is som skulle nytes. Mormor og jeg har alltid kost oss med søtsaker og latterkramper😄 Levi har hostet litt i det siste, men i og med at han har en luftveisinfeksjon, har jeg holdt meg så rolig jeg bare kan.. Igår fikk han et hosteanfall som varte i sikkert 30 minutter. Han slet med å puste og jeg prøvde å ringe legevakten. To ganger ble det lagt på etter 10 minutters telefonkø og da ringte jeg 113 for å få råd. Jeg beklagde hvis jeg hørtes dramatisk ut, men jeg var bekymret og visste ikke hvem jeg skulle ringe. De sa jeg gjorde det riktige og etter 5 minutter stod fem ambulansefolk i stua til mommo. Levi sjarmerte alle mens han hostet febrilsk. De sa vi måtte bli med i ambulanse til legevakten og tre timer etterpå var vi på vei hjem igjen. Ingenting å gjøre, bare ta tiden til hjelp rett og slett.

Levi har vært urolig hele natten men etter en flaske på morningen og et varmt bad med litt lavendelolje, sover han godt i vogna si. Det er en mestringsfølelse å se at barnet ditt får det bedre av små tiltak du gjør. Det er som å få en sekser på eksamen eller å bestå teoriprøven (jeg strøyk åtte ganger før jeg klarte den😂😣). Det er en mestringsfølelse rett og slett - en mestringsfølelse som slår alt jeg noengang har mestret.

Jeg elsker å være mammaen til Levi og alt som hører med. Ventetider på legevakt, møter med kommunen, ditt og datt. Jeg hadde gjort det igjen og igjen, for lille Levi. Alt er satt i et annet perspektiv nå - jeg setter pris på de "minste" ting. Jeg er glad for at jeg har forandret meg, jeg er glad for at jeg fikk akkurat Levi. Han har lært meg meningen med livet. Kjærlighet og omsorg kommer du langt med i mine øyne.

Kim kan synes jeg overreagerer noen ganger, og selvom jeg har blitt roligere litt etter litt, er jeg fortsatt den masete mammaen som ringer legevakten om jeg er urolig. At en lege ser på han og sier at det ikke er så mye å gjøre enn å vente, gjør meg roligere. Hvis ikke hadde jeg ligget hele natten og undret på om jeg kunne gjort noe mer eller noe annerledes.

Jeg vil ikke forandre på det. Det føles naturlig for meg å være slik. Burde jeg roe meg ned?

📸❤

  • 20.04.2018, 10:47

God morgen🌻🍃

Ville bare stikke innom og ønske dere en god dag og ikke minst helg. Filmen jeg skulle legge ut er halvferdig, da jeg ikke alltid får tid hvis noe uventet skjer. Forrige dagen steppet jeg opp på legevakten med en trøtt Levi. Jeg var litt bekymret. Vi ble sendt til Ullevål. Det ble en full utredning fra legene. Spontan hjertekontroll, lungekontroll og blodprøver. Alt så bra ut (Takk Gud) men en luftveisinfeksjon var det. Levi er blid og fornøyd og matlysten er som før, så jeg er rolig. I går trillet vi tur i sola, kjøpt solkrem og spist lunsj med mitt vakre tantebarn og kusine. Dagen var så fin, mest fordi Levi kan sitte i vogna og få med seg by-livet slik jeg ser det. Han smiler til mennesker rundt seg, spreller med bena om han ser noe som fanger oppmerksomheten hans.. Det er så fint å være vitne til Levi's første ordentlige møte med verden. Nye inntrykk, nye smaker. Jeg liker at han blir større. Før var det fordi jeg ville hjerte skulle bli større og sterkere, nå tenker jeg mere på alt han skal se og oppleve. Levi er min aller beste venn. Og tenk at vi skal ha sleepovers resten av livet. Han er min så lenge jeg lever. Jeg begynner å gråte bare jeg skriver om det. ❤

Over til noe annet.. Dette er et tema jeg kommer til å snakke om èn gang og nok med det. Vi er veldig opptatt av å bry oss om andre mennesker i dette landet. Mammapolitiet har som regel noe å sette feil på, uansett om du selv føler du gjør det riktig. Jeg kan kanskje virke sterk for mange, men jeg har mine utfordringer jeg også - som mange andre. Jeg velger å dele noen, mens noe vil jeg selvfølgelig holde for meg selv.

Jeg kom over et lite forum hvor noen mennesker påpeker at jeg har et behov for å dele og drar eksponering av sønnen min med i behovet mitt. Etter at jeg tok det nært da flere påpekte det sist, begynte jeg å legge en skrift over bilder hvor levi er alene. På den måten kan ingen stjele noen bilder uten at det viser hvem som eier rettighetene på det. MEN.. Jeg kan aldri vite om noen syke mennesker der ute vil bruke et bilde til noe. Akkurat som du ikke kan vite om ditt facebook-bilde er med i en reklameplakat for kosttilskudd i Kina. Visste du det kanskje? At når du velger å opprette en facebook-profil har facebook rettighetene til alle bildene du legger ut. Du ville tapt et søksmål fordi du har godtatt noe i liten skrift du kanskje ikke har tenkt over.

Vi lever i 2018. Og i 2018 har samfunnet blitt mer åpent, på godt og vondt. Mer bekreftelse, større rom for mobbing på nett, mer ditt og mer datt.. Det er trist at det er slik og jeg rister ofte på hodet av folks tid - tid til å sitte hjemme og skrive dritt til andre for å føle seg bedre selv. Vi har ytringsfrihet takk og lov, men bruk den vittig da iallefall. Selvom jeg får høre at jeg eksponeret barnet mitt, kommer jeg ikke til å slutte av den grunn.😀

Jeg vet hva intensjonen med bloggen er. Jeg vet hva jeg ønsker å få ut av den. Og Levi er med. For bloggen handler om han. Den handler om en familie som prøver å få hjulene til å gå rundt, den handler om alle aspekter rundt det å få et barn som må jobbe litt hardere for å fungere best mulig i samfunnet. Dere har lest om vanskelige perioder, dere har sett oss le i sykehusgangene.. Nå kommer sommeren og jeg ser gode tider i møte. Jeg gleder meg til å vise dere livet med Levi, fortsatt med bilder og video.

La folk få ta sine egne valg. Jeg er moren til Levi og vi som familie har valgt å eksponere han. Levi er det vakreste jeg vet. Så klart er jeg stolt! Så klart vil jeg vise han til hele verden. Så  klart vil folk mene mye. Så klart vil jeg bry meg. Så klart vil jeg fortsette å gjøre det likevel. Denne debatten kan diskuteres i evigheter og jeg dømmer ingen for å dømme meg. Du gjør ditt, jeg gjør mitt.

Ønsker dere alle en god helg❤ Ta vare på hverandre.

Hvor blir av tia a?

  • 16.04.2018, 22:26

Hei dere. 

Dagene bare flyr. Jeg nyter innimellom, men kanskje mer p autopilot akkurat n. Levi har ftt noro-virus igjen. I tillegg er han tett og surklete i brystet. Jeg trker slimete, grnne bsjebleier sitter og titter p konsistensen med yne som forstrrelsesglass. Jeg finner ingenting ekkelt med det, selvom folka i huset synes jeg er sm-ekkel. "Jeg er en mamma", tenker jeg mens jeg himler med ynene. Levi betyr alt. Jeg elsker smilet hans, jeg elsker latteren hans jeg egentlig ikke har hrt s mye av enn (Levi ler med hele ansiktet, men han er en hs liten gutt, det har han vrt fra han ble fdt), jeg elsker at han prver snakke ved stramme hele kroppen og pne munnen. Samtidig blir jeg pittelitt trist inni meg, fordi jeg ser han prver s hardt. Hvis jeg kommuniserer p lik mte tilbake, begynner han smile, s akkurat n kommuniserer vi litt p hans premisser og dt er helt greit. Levi ligger p magen dagen lang, spreller nr han ser noe spennende p tv eller nr han fr oppmerksomhet. Han har akkurat begynt snu seg tilbake til rygg og hver gang han klarer det, klapper vi alle sammen og sier "jippi" - da smiler han alltid. Han klarer strekke ut armene helt fra gulvet mens han ligger p magen. Han er en sterk liten gutt!

Selvom jeg vet barna p hans alder krabber rundt og leker selv, er jeg innforsttt med at Levi trenger mer tid. Da jeg er p mter med bydelen vi bor i, eller andre jeg mter p, fr jeg hre at det er n jeg vil merke strre forskjell. N vil andre barn p hans alder suse fordi, og jeg burde vre forberede meg p det. 

Om den saken, tenker jeg: s? Noen lper, noen gr, noen krabber, noen ligger, noen er lam og kan aldri g faktisk.. S ta en chillpill og la meg forberede meg p et liv med en gutt som TILSLUTT vil g uansett. Ikke noe hastverk hos Levi & Co. Jeg forstr poenget deres, misforst meg rett - men jeg vil ikke hre p andres meninger om hvordan jeg vil takle utviklingen hans. Jeg vil heller ikke hre p folk som anbefaler meg at Levi begynner i barnehage etter sommeren. Jeg har svidt vrt med han fler jeg, fordi jeg har brukt tid p komme meg etter alt som har vrt med lang sykehusinnleggelser, hjertekontroller, operasjoner, yekontroller, legevakter osv. Levi skal begynne i barnehagen nr han er to r :-) Dermed basta! 

Jeg merker hvor mye sterkere jeg har blitt.. Venner sier jeg har vrt s sterk gjennom alt, men jeg har ikke flt meg sterk i det hele tatt. Dette har vrt en fantastisk erfaring og jeg har blitt sterkere etterhvert, men jeg har hatt flere nedbrutte og triste dager de siste 8 mnedene. Frykt, redsel, desperasjon, stress. Den eneste som har ftt meg til holde ut er Levi. Det er fortsatt Levi. Jeg skal ta vare p meg selv snart, etter neste hjertekontroll som jeg hper viser gode resultater og en lekkasje som fortsatt er lik som den var. For den er levbar... Frem til han m opereres en gang til. Jeg hper det blir lenge til........

Jeg skulle egentlig legge ut en film til dere hvor jeg prater litt om alt og ingenting. Den er filmet. Ikke noe fancy, men bloggen er ekte s filmene blir likedan. Den m klippes litt, og med en liten gutt som trenger mammaen sin s m det ta den tiden det trenger. 

Takk for at dere leser <3 Hvis dere vil flge med p litt videosnutter osv har jeg en instagram-profil hvor jeg legger ut litt av og til. Den heter sklart "lillelevi" :-) 

Klem fra meg

Miss u

  • 11.04.2018, 23:49

Jeg savner dere. Savner skrive til dere. Savner f bli kjent med dere - spesielt dere som ogs deler om ting som er vanskelig eller fint i livene deres. 

Jeg kjenner p takknemlighet for at dere fortsatt leser... ingenting n om dagen, vel og merke. Jeg pnet bloggen n, med lukkede yne. Jeg trykker p antall lesere den siste tiden med lukkede yne. Nr jeg pnet den, blir jeg jo bare flau p mine egne vegne - jeg har jo samme lesere som titter innom hver eneste dag. Tusen takk for at dere leser om oss. Jeg skal fortelle litt om hvordan ukene har vrt, hvordan levi ser ut n og litt ymse - men jeg vil lage en film. Jeg skravler faktisk fortere enn jeg skriver :-) 

I morgen skal jeg sprre om tid til noen timer fri, s jeg kan sette meg ned et sted lette mine tanker til dere. Jeg hper jeg ikke fr en eneste dritt-kommentar av filmen, da jeg ikke er helt klar for ta imot dritt om noen nsker slenge. Kanskje jeg bare sletter kommentarfeltet litt - selvom jeg fortsatt er superglad for tilbakemeldinger p srbare innlegg. Dette er ikke en blogg for skryte av noe, dette er en blogg for reflektere og hjelpe hverandre i tffe og/eller fine situasjoner i livet. 

S... trommevirvel.. TUSEN TAKK for at du gidder g inn p lillelevi dag etter dag uten hell.. I morgen skal jeg prve "catche" dere opp siden sist. 

Slenger med noen bilder av rampegutten min :-) 

  

 

 

Weekend

  • 19.03.2018, 12:12

"I går var en koselig søndag", sier Maria kl 08.00 i dag tidlig. Jeg klarte ikke helt å tenke over det, med sovesveis og morgenånde, men etter jeg våknet litt til, tenkte jeg over det. Den var faktisk veldig hyggelig, og slike minner må jeg ta med meg. Kristoffer, som Kim jobber for (han er personlig assistent), fortalte en gang til Kim at det er viktig å ta mentale bilder når man har øyeblikk eller stunder hvor man kjenner på lykke. Kim fortalte det videre til meg og jeg glemte aldri hvor fin den metaforen egentlig er. Så i går tok jeg mentale bilder av øyeblikk som var fine. De skal jeg ikke glemme.

Jeg synes hele helgen har vært koselig.
Maria, Levi og jeg har kost oss i leiligheten med tiltak av trilleturer og innkjøp av mat. Og godteri. Og potetgull. Og brus. Og snus. Og flaxlodd.

Kim har jobbet nattevakter og vært litt i butikken han driver sammen med noen kompiser i sentrum.
Butikken heter "TRAAD" og gutta produserer broderier på alt av tekstiler. Det er seriøst genialt! Selv har jeg laget en body til Levi og en t-skjorte til meg selv☺ Selvom jeg vet den må vaskes i løpet av dagen fordi det gulpes litt fra en liten herremann i huset, gjør t-skjorta meg stolt. Den koster 99 kr på h&m, men det er broderiet som gjør den til min absolutte favoritt.

I dag kommer Maria tilbake etter jobb. Maria og jeg har vært bestevenninner i mange år nå, og vi har hengt som erteris hele veien. Når vi har fått oss kjærester osv, har vi mistet litt kontakt og alltid begynt å krangle fordi vi har vært redd for å miste hverandre. Derfor er jeg så glad for at Kim og Maria har fått et vennskap hvor de kan prate om det meste. I tillegg er hun jo helt forelska i Levi og vil gjerne skifte bleier, mate, bade, trille osv. Det er ikke så mange jeg kunne gitt han til uten å få dårlig samvittighet for litt egentid, men for å bli kjent med han er det jo viktig at de kan gjøre noe sammen alene også. Derfor har jeg fått tid til å se på litt tv, vaske litt og lage gode middager. Helt luksus! Vi gleder oss til Maria er tilbake om 5 timer😂😄 Jippi!

Xx

Om meg

Sarah B

Jente/26/Oslo. I magen min har jeg en liten gutt som snart skal f hilse p verden. Sent i svangerskapet fikk vi vite at han har et ekstra kromosom 21 - downs syndrom. Han har ogs en hjertefeil som gjr at han m gjennom en pen hjerteoperasjon etter han er fdt. P denne bloggen vil jeg dele tanker rundt det bli mor for frste gang - til en som er litt annerledes.

Sk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no